Pappas Jente

"Det var på en måte en løyn"

Etter fem minutter, kommer en ung mann ut døren til høyre for resepsjonen. Han går sakte bort til meg. Jeg reiser meg når han står rett foran meg. "Bli med meg" sier han og jeg følger etter. Vi går inn den døra han kom ut av. Den fører videre til en lang korridor. Jeg ser meg rundt i et par sekunder før vi går inn en dør av gammelt tre. "Sett deg ned" sier han, peker på en stol foran skrivebordet og setter seg ned på en kontorstol bak skrivetbordet. "Du ville snakke med meg?" sier jeg lavt. "Ja" svarer han. "Det med at hun ble påkjørt..." Han tar en liten pause. Trekker pusten dypt. "Det var på en måte en løyn" sier han og stopper setningen akkurat der. "Hva mener du?" spør jeg i en ganske sjokkert tone. "Det var et selvmord. Hun gikk rett foran bilen når hun så den kom i full fart" forsetter han. "Og det sier du nå? Nesten et år senere?" Spør jeg irretert. "Ja, vi har undersøkt det nøye før vi ville bekrefte det" sier han. Jeg nikker bare. Så reiser jeg meg og går mot døren, og snur meg mot han. "Ja, du kan gå" sier han og jeg går ut døren.
"Hvordan gikk det?" Spør Lars. "Det gikk bra" sier jeg og lyver igjen. Han strekker Leah mot meg og jeg tar henne imot. "Skal vi stikke hjem til meg?" Spør Lars og reiser seg. "Ok, det kan vi sikkert" sier jeg og setter Leah i vogna, løser bremsa på vogna og triller ut. Lars går ved siden av meg.

Sorry for kanskje litt kjedelige dela... Det skal bli bedre etter kvart. Håpe ej. :) Stem for meir