Pappas Jente

'Hjemme' er ikke det lenger

Dagen har komt. Det er på tide å flytte. Langt vekk her ifra. Til andre siden av jordkloden vår. Jeg ser meg rundt idet jeg skal til å overlevere nøklene til de nye eierene. Leiligheten er helt tom nå. De siste dagene har vi bare pakket og sendt alt til det nye huset. Vi har bodd hos foreldrene mine med noen få ting for å overleve. Jeg kommer til å savne dette stedet. Det er her (nesten) alt skjedde for første eller siste gang. Det var her jeg møtte datteren min. Og det var her mange av våre minner fant sted. Jeg feller en tåre når jeg tenker på det. Ikke at jeg er trist, nei, en gledeståre faktisk.
Jeg håper ikke at Leah blir mobbet fordi hun er norsk. Eller fordi at moren hennes er død.
Jeg håper heller ikke at vi mister kontakten med familien min og Lars og dem.
"Dere må love å besøke oss ofte." Hadde jeg sagt til mamma noen dager tidligere. "Jada" hadde hun svart som om hun ikke mente det. Det var så mye å bekymre seg om akkurat nå. Hva om de aldri ser oss igjen? Hva om Leah aldri får se sin familie igjen, eller iallfall halvparten av den. Det hadde vert et stort 'dårlig far' stempel det. Og det er det siste jeg trenger akkurat nå. I desse tider trenger jeg all lykke jeg kan få.
De er her. De nye eierene.

Jeg setter meg i bilen og ser om jeg har glemt noe. Alt er klart. Leah sover søtt i baksetet idet jeg starter bilen. I det øyeblikket jeg skal til å kjøre der ifra, hører jeg noen banke på bilruten. Jeg snur meg. Og i det øyeblikket, ser jeg en gammel dame. Jeg kjenner henne ikke. Jeg vet ikke hvem hun er. Men en ting vet jeg; hun vil noe. Men hva vil hun?

Sorry for at jeg ikke har oppdatert på en stund. Det skal bli bedre etterhvert. Forsettelse følger