Pappas Jente

Små Tanker På Veien

Jeg må gå videre. Jeg kan ikke være støkk på samme sted hele tiden. Jeg får panikk. Et øyeblikk er hun bitteliten, neste øyeblikk er hun borte. Årene kommer til å gå fort. Jeg må ikke la tiden løpe fra meg. Jeg kan ikke kaste den bort.

Så mange ubesvarte spørsmål, så mange hengende svar. De leter etter sitt spørsmål. Jeg har bare spørsmålet, ikke svaret. Noen har bare svaret, ikke spørsmålet. Hvordan skal jeg forklare henne det? Det er så mye å forklare. Så mange teite svar, som ikke går an å forbedre. Jeg vet at en dag kommer hun til å bombardere meg i spørsmål. Og hun kommer ikke til å bli noe klokere etterpå. Jeg kommer til å måtte skuffe henne. Akkurat slik moren hennes skuffet henne, forlot henne. Og det verste? Hun kan ikke få henne tilbake.

Det svir i hjertet når jeg tenker på det. Ikke for min skyld, men for hennes skyld. Smerten hun opplever når hun må leve resten av livet uten moren sin. De fikk så liten tid sammen. Hva kan jeg gjøre med det egentlig? Ingenting. Akkurat. Det eneste jeg kan gjøre er mitt beste. Ikke sant? Hun vokser opp så fort. Hun gliser og ler. Min lille solstråle. Hjertet mitt smelter hver gang jeg ser på henne. Hun er så skjønn, så vakker. Jeg kunne aldri bedt om en bedre datter enn henne. Vet du.. Du vet aldri hvor mye du kan elske noen før du får et barn og holder det i armene dine og ser det vokse opp.

Hei der! :) Unnskyld for at jeg ikke har publisert ny del på så lenge, jeg skal prøve å skrive noen nye deler i løpet av tiden som kommer. Håper du likte denne delen, den var kanskje litt vél kort? Uansett, jeg vil bare si tusen takk for 2,9 K. Jeg mener, 2,9 K! Wow! Vi er så nærme 3 K! Tusen takk til hver og en av dere som har lest, kommentert og/eller stemt. Jeg setter så stor pris på det. Jeg håper dere har likt historien så langt og kommer til å like det som kommer. Dette er bare starten. Tusen tusen tusen takk! :)