Pappas Jente

Velkommen til virkeligheten, Leah

"Kan vi komme inn?" Spurte jeg Mamma utålmodig.
"Ja, kom inn" sa hun og gikk lenger inn i gangen.
Jeg strakte Leah til Mamma og sa "kan du holde henne et øyeblikk?".
Hun tok henne og jeg tok av meg sko og jakke før jeg tok tilbake Leah og vi gikk inn i stua.
Jeg satte meg i sofa'n og Mamma satte seg ved siden av.
Leah satt stille på fanget mitt.
"Så hvem er dette?" Spurte Mamma og hintet til Leah igjen.
"Mamma, dette er min datter, Leah."
Sa jeg som et svar på hennes forakt.
"Når fikk du en datter?" Spurte min mor vantro.
"Fikk møte henne for noen uker siden" svarte jeg og smilte til Leah for å unngå blikket til min mor.
"Hun er tre måneder" sa jeg.
"Å" svarte hun bare.
"Kan jeg holde henne?" Spurte Mamma og så bort på meg.
Kanskje det var et nysgjerrighets-blikk,  eller var det et utålmodighets-blikk?
"Ja" sa jeg og satte Leah på min mors fang.
Og helt ute av det blå, begynte hun å skrike.
Ikke bare litt, men hylskrike.
Det var en lyd som kan få selv det ondeste hjerte til å gråte.
Jeg tok henne opp i mine hender.
"Nei nei nei, ikke gråt. Leah. Det går bra." Jeg tryglet henne. Jeg var nesten flau.
Hun skrek bare litt mindre, men like høyt.
Så begynte jeg å synge lavt for henne.
"Now hush little baby, don't you cry
Everything's gonna be alright
Stiffen that upper lip up, little lady, I told ya
Daddy's here to hold ya through the night
I know mommy's not here right now and we don't know why
We feel how we feel inside
It may seem a little crazy, pretty baby
But I promise mama's gon' be alright"
Der, hun griner ikke lenger.
Takk Gud.
"Hun trenger bare å bli litt tryggere på deg. Det går helt fint, Mamma" sa jeg og prøvde å trøste henne.
Hun så litt trist ut.
"Vel, hvor er David og Pappa?" Spurte jeg.
David er broren min.
Jeg gikk ned i TV-stuen i kjelleren og der så de fotballkamp.
Manchester United mot Liverpool.
"Se hvem som er her!" Ropte jeg til dem.
De snudde seg, begge to, og igjen falt blikket deres på Leah.
"Awe hun er bare så skjønn" sa David etter å ha holdt henne en stund.
"Jeg vet" sa jeg stolt.
Hun gråt verken når David eller Pappa holdt henne, så det var litt rart.
Men samtidig bra at hun likte dem da.
Etter tre timer så jeg på klokken.
Den var rundt middagstider, så vi dro hjem for å lage middag.
Da vi kom til inngangsdøren min, sto der en person og ventet på oss.
Hun oppførte seg merkelig.
Og hun skremte meg nesten.

-Mer kommer snart, håper du liker det 🙂