Et liv som katt

Kapittel 1

________________________Vær ops på at jeg kommer til å redigere historien etter hvert som jeg leser den. Jeg kommer til å redigere når det er feil i historien mest, men også av og til setninger og forklaringer. Historien og handlingen vil være den samme.
________________________

Mjau, er mitt navn. I hvert fall på kattespråk. Egentlig heter jeg Gråpote. Jeg er grå som tåken, men det skjønte du kanskje. Jeg bor i London i England. Vi har et hus akkurat stort nok til fire personer og en katt, en stor hage, og en garasje, men det er bare meg og Maria, den kvinnelige eieren min som bor der. Huset vårt ligger ikke midt i byen eller ute på landet, men det ligger litt i utkanten av byen. Fra hagen kan du se skogen som er noen hundre meter fra huset. Overfor huset vårt bor Flekken. Huset hans er stort nok til fem personer, de har en litt mindre hage enn oss og en garasje. Hos ham bor det fire personer: De to menneskene hans og de to barna deres. Maria og Flekken's eiere liker å omgås hverandre. De er ofte sammen i hagen vår og sitter og prater, eller hjemme hos dem. Jeg pleier å holde meg så langt som mulig unna barna hos Flekken, for jeg er ikke særlig begeistret for barn. Jeg og Flekken pleier å treffes hver dag og gå opp til skogen eller sitte og prate på gjerdet. Bak huset til Flekken bor Ravnepote. Vi er gode venner men vi er ikke så mye sammen.

"Gråpote! Du må våkne!" Mjauet en kjent stemme. Jeg åpnet øynene, og over meg sto en hvit katt med svarte flekker.
"Flekken, jeg sov." stønnet jeg.
"Jeg er klar over det, for ellers ville jeg ikke ha sagt at du må våkne." han sa det som om det var helt opplagt, noe det også var.
"Men det var ikke det som ver poenget." fortsatte han. "Vi skal ut."
"Flekken, jeg prøver å sove, men vi kan finne på noe etter at jeg er helt uthvilt." sa jeg og lukket øynene.
"Dust." mumlet han og travet ut katteluka. Jeg smilte for meg selv, fortsatt med lukkede øyne, og prøvde å sove igjen. Plutselig kjente jeg noen dra i meg. Jeg åpnet øynene. Flekken hadde satt tennene i siden på meg og prøvde å dra meg ut katteluka. Han bet bare forsiktig.
"Du skal... være med... u-ut!" klarte han å presse ut mellom pelsen. Jeg stønnet og reiste meg. Så fulgte jeg etter Flekken til huset til Ravnepote.

Da vi kom frem satt Ravnepote allerede på gjerdet.
"Hei!" mjauet han mens han strakte seg på gjerdet og hoppet ned.
"Hei, Ravnepote. Vi skal opp til skogen, blir du med?" spurte jeg.
"Ok." sa han.
Så travet vi opp til skogen.
"Har du vært hos 'han vi frykter' enda?" spurte jeg Ravnepote.
'Han vi frykter' var et kallenavn for veterinæren. "Nei. Jeg håper ikke jeg skal dit heller. Morris var jo der, og dere vet jo hva som skjedde med ham. svarte han.
"Hva skjedde?" spurte Flekken lavt. "Han fikk en sprøyte, og etter det ble han så vettskremt at han ikke spiste på flere dager uten at eierne presset maten inn i ham, og han er aldri ute lenger i frykt om at sprøyten skal komme tilbake. Han gjemmer seg for alle andre enn Jim."
Jim var eieren til Ravnepote. Ravnepote hadde også bare én eier.
Vi gikk en stund i stillhet før Flekken plutselig stoppet. "Hørte dere det?" spurte han lavt.
"Hva da?" spurte jeg.
"Der var det igjen!" han så seg rundt. Plutselig hørte jeg rasling i buskene. "Jeg hørte det," sa jeg.
Ravnepote så på meg. Jeg la ørene bakover og lyttet. Raslingen var der fortsatt.
Jeg skvatt da to store hannkatter hoppet frem fra busken foran oss.
Den hvite katten gransket meg nøye. Han var litt større enn den mørkebrune katten ved siden av, men begge var større enn noen av kattene jeg noen gang hadde møtt. Likevel var de ganske tynne.
Den brune hannkatten gikk sakte mot oss og så fra Flekken, til meg, til han landet på Ravnepote. Han flekket tenner, før han krøp sammen. Jeg ville kjent igjen kampstillingen med én gang, men jeg var så forvirret at det tok en stund før jeg forstod hva han holdt på med. Da jeg først skjønte at han var på vei til å angripe vennen min, var det for sent. Hannkatten var allerede i lufta, og landet med et dunk på skulderen til Ravnepote. Ravnepote utstøtte et overrasket hyl, før han smalt inn i bakken så bladene virvlet opp i lufta.
Det var ikke før nå jeg kjente lukten. Lukten av vilt.
Lukten av villkatt.
Flekken hoppet opp på den brune villkatten for å hjelpe Ravnepote, men endte opp med å sloss med hannkatten alene. Ravnepote dukket unna idet Flekken fløy gjennom luften, rett over hodet på ham. Jeg hadde lyst til Aå hjelpe, men jeg var redd for at hvis jeg beveget meg, ville den hvite villkatten angripe meg. Han studerte meg fortsatt, helt uberørt av kampen.
Jeg så på Flekken som led under et hardt grep av klørne til hannkatten.
Jeg måtte hjelpe dem.
Jeg krympet meg så jeg skulle kunne gjøre et sprang over den hvite katten.
Så hoppet jeg.
Jeg fløy gjennom luften, men han hadde forutsett det. Han kastet seg bakover, mens han la seg på ryggen i lufta. Jeg landet på magen hans, og først virket det rart at han ga den svakeste siden til motstanderen, men han var visst ikke dum heller. Da jeg landet, kastet han seg rundt så jeg ble liggende med ryggen i bakken med ham oppe på der igjen. Han satte klørne inn i meg, og jeg vred meg unna ham. Jeg kastet meg opp på ham og landet på ryggen hans. Akkurat idet jeg skulle til å sette tennene i halsen på ham kastet han seg bakover og jeg landet på ryggen. Han snudde seg raskt og satte klørne i magen min, et av katters svakeste punkt.
Han skulle til å sette tennene i strupen på meg da Flekken hoppet opp på ham. Ravnepote hadde overtatt kampen med den brune katten. Den hvite hannkatten slo Flekken unna med poten samtidig som han satte tennene inn i halsen min. Tennene bet sammen en centimeter unna strupen min. Jeg skrek.