Et liv som katt

Kapittel 18

Hva hadde jeg tenkt på? Skrike sånn til en villkatt uten grunn? Skrike sånn til en kattunge uten grunn? Ja, kanskje hadde hun hatt i tankene å angripe meg, men det var ikke hennes skyld. Det var lederen hennes som hadde fått henne til å gjøre dette.
Jeg hadde aldri før møtt en gråblå katt før. Pelsen hennes hadde vært gråblå i skyggene, men når hun kom ut i lyset, hadde pelsen fått ett mer sølvfarget skjær.
Hadde hun gjort som jeg sa, og løpt herifra, å ikke dratt tilbake til villkattene? Eller var hun fortsatt her i nærheten? Hadde hun dratt tilbake til villkattene?
Idet jeg tenkte på villkattene, kom jeg til å tenke navnet 'Namia'. Med ett ble jeg trist. Hun var nå død.
Jeg ble avbrutt i tankerekken min av Flekkens stemme; "Hei Gråpote. Har det gått bra her? Jeg regner med at Lano og Nala kommer snart med Ben."
Jeg nikket mens jeg stirret ut i buskene som om jeg lette etter noen til svar.
En stund senere kom Ben, Lano og Nala tilbake. Ben hjalp oss med å få Kismet til Widney.

"Vi har gjentatte ganger blitt angrepet av villkatter. Det har brakt med seg død, og alvorlige skader." Stripe reiste seg oppe på steinen.
Folk gispet.
"Hvem døde?" var det noen som ropte fra første rekke.
Vi satt på tredje rekke. Alle hadde blitt innkalt til møtet bare ti minutter før det startet. Det hadde tydelig vis dreid seg om at Stripe hadde tatt en endelig beslutning.
"Ravnepote. Men nå ser jeg helst at dere ber om tilatelse før dere snakker." han sendte taleren ett irettesettende blikk, før han sendte meg og Flekken ett blikk som så nesten litt nervøst ut.
"Og senest i går ble Kismet angrepet. Han besvimte, og ligger nå i sykestua. Vi vet ikke hvordan han slapp unna i live. Han sier at de bare stakk."
"Hvordan?" hvisket Ludo bak meg. Han var en mørkebrun dachs med svarte prikker.
Stripe hørte ham ikke. "Og derfor erklærer jeg krig mot villkattene." Stripe satte seg majestetisk ned igjen. Jeg så vantro på ham. Kunne han gjøre dette? Idet han sa det, begynte folk å hviske oppskaket seg i mellom.
"Kan han gjøre det?" var det noen som sa.
"Hvem skal sloss?"
"Skal han plukke ut krigere selv?"
"Skal hundene også sloss?"
"Stille!" ropte Stripe, og alle fulgte ordenen hans.
"Jeg vet at dette hørtes rart ut, men vil dere virkelig fortsette å miste katter? Vil dere ha flere dødstall, flere skadet? Vil dere leve ett liv, der dere ikke kan gå ut av huset, ikke forlate senga uten å bli angrepet og drept? Er det dette dere sikter til?" stemmen hans var overtalende, og det var nesten så jeg stemte i koret til alle som sa ja. Men jeg ville ikke ha noen krig. Jeg visste at villkattene til slutt ville flytte videre, at vi ville få tilbake det gamle livet om noen måneder, forhåpentlig noen uker. Men jeg visste også at det ikke var slik det ville gå. Vi kunne ikke holde oss inne så lenge, og vi kunne ikke risikere at dødstallene ble høye. Kanskje ville flere av vennene mine dø, eller kanskje ville jeg dø.
Jeg kunne ikke se noen annen mulighet akkurat nå, enn Stripe sin.

Etter møtet gikk jeg og Nala til Kismet i sykestua.
"Hei Gråpote." sa Nala da jeg møtte henne utenfor huset hennes.
"Hei." jeg smilte matt.
"Er du enig med Stripe? At vi skal gå til krig? At vi alle skal ende opp døde, akkurat som Ravnepote?"
Jeg krympet meg idet hun sa det.
"For du skjønner at vi kommer til å dø, alle sammen? Villkattene er opplærte og trente fra de kunne åpne øynene."
Vi begynte å gå, mens jeg tenkte på det hun hadde sagt.
Det var sant. Vi kom til å dø. Huskattene i dette nabolaget kom til å dø på rekke og rad hvis vi erklærte krig mot villkattene.
"Jeg vet..." sa jeg og rynket brynene. "Men hvilket annet alternativ har vi? Vi har allerede mistet Ravnepote, og Kismet ble ordentlig skadet."
"Vet vi at det var villkattene som angrep Kismet? Hva om det Stripe sa ikke var sant? Vi har jo ikke snakket med ham selv."
"Mener du at Stripe løy?" jeg skottet bort på henne.
"Hvem vet?" hun trakk på skuldrene.
"Hvorfor skulle han gjøre det?"
"Jeg vet ikke... Men det jeg mener er at vi ikke bør stole fullt på ham. Kanskje ikke på noen."
Jeg stoppet og Nala fulgte mitt eksempel.
"Hva mener du?" spurte jeg og smalnet øynene.
"Næh... Jeg vet ikke helt... Hva om vi ikke kan stole på alle i gjengen? Hva om noen av oss samarbeider med villkattene?"
"Snakker du om noen du vet om?"
"Nei."
Jeg så mistenkelig på henne og tok ikke blikket fra henne idet jeg fortsatte å gå. Hun fulgte etter.

Vi hadde kommet frem til sykestua og sto ved siden av Kismet. Han satte seg opp og satt og snakket med oss. Ved siden av Widney som satt ved siden av oss, lå Unicorn, en fluffy hvit katt. Det så ut som om hun lå og sov med sår over siden. De var ikke så store, og ikke så ille, men det var stygt til at noen av din egen rase hadde laget det.
"Hei." sa Kismet idet vi kom inn.
"Hei. Går det bedre med deg?" Nala satte seg ved føttene hans. Jeg satte meg ved siden av Kismet, som nikket til svar til spørsmålet.
"Du, hva var det egentlig som skjedde? Hvordan havnet du under de steinene? Hvorfor besvimte du?"  jeg følte meg litt slem som ikke engang spurte hvordan det gikk med ham før jeg begynte å spørre spørsmål. Men jeg måtte få vite hva som hadde skjedd.
"Jeg husker ikke helt, men jeg kan fortelle dere det jeg sa til Stripe. Setningene kan være ufullstendige, og det kan hende jeg sier noe som er feil."
Jeg utvekslet ett blikk med Nala. Da hadde Stripe vært her likevel, da.
"Jeg hadde nettopp snakket med Rio og Glitch. De sa at jeg aldri i livet ville klare å fange et ekorn. Og så skrøt de av at de selv hadde gjort det. Så jeg ville bevise for dem at shefere er bedre til sånt enn Border Collier. Men jeg hadde feil. Jeg jaget et ekorn hele veien fra huset deres til skogen og lenger. Jeg la ikke merke til at jeg gikk inn i skogen, for jeg var så opptatt av ekornet. Ekornet hoppet opp i treet, og jeg prøvde å følge etter, men jeg falt ned i haugen med steiner. Så besvimte jeg. Men jeg føler at det var noe mer før jeg besvimte, før jeg falt ned i steinene, men jeg kan bare ikke komme på hva. Men jeg synes ikke at jeg kan huske at det var noen steinhaug der før jeg falt. Og jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg falt. Jeg må vel ha stoppet ved treet, for jeg vet at jeg ikke kan klatre. Og hvordan havnet jeg under steinene. Om jeg hadde falt, ville jeg vel ha landet oppe på steinene. Og jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville besvimt hvis jeg hadde falt slik, og ikke ville jeg ha begynt å blø heller."
Jeg tenkte meg om. Han hadde rett. Alle spørsmålene mine fløt rundt om kring i hodet på meg. Hadde noen vært med ham? Hadde noen lagt ham under steinene, da?
"Du, Kismet? Løp du langt etter det ekornet?" spurte jeg.
"Næh... Jeg løp bare rett inn ved siden av huset. Hvordan det?"
Jeg sperret øynene opp og så på Nala.
"Kom." sa jeg og hastet ut.
"Vent! Jeg skjønner ikke!" ropte Kismet etter oss, men jeg overså ham. Nala kom etter meg.
Da vi hadde kommet ett stykke unna, saknet jeg farten så Nala kunne ta meg igjen.
"Hva var det for noe?" spurte hun forfjamset.
"Kismet gikk rett inn ved huset til Glitch, Rio og Orion. Orion var sammen med Nipo i går, men Glitch og Rio var der og så på da Kismet løp inn i skogen. Vi må spørre dem."
"Hæ? Ok, så var de der. Hva så? Hva skal vi spørre dem om?"
"Kismet sa at han ikke husket helt, at noe av det han sa kunne være ufullstendig, at han kunne huske noe feil. Men han sa at han gikk inn i skogen ved huset til Glitch, Rio og Orion. Vi fant ham på andre siden av nabolaget. Kanskje Glitch og Rio husker hvor i skogen han gikk inn." eg trakk pusten dypt og gikk mot huset deres. Nala fulgte på.

"Hei, Nala, gode gamle venn. Lenge siden sist!" ropte King fra verandaen sin da vi gikk forbi. Det hørtes nesten ut som om han mente det.
"Vi er ikke venner." knurret hun mellom tennene.
King var en stor gammel blodhund. Pelsen hans, som en gang hadde vært så mørk brun at den nesten så sort ut, hadde blitt grå i tuppene mange steder. Han var ikke veldig hyggelig, og hadde gjort mange ikke-så-snille-ting i livet sitt.
"Åh, ikke vær så sky. Og Gråpote. Deg var det i hvert fall lenge siden jeg så." han smilte lurt til oss.
Jeg himlet med øynene før vi gikk videre.