Et liv som katt

Kapittel 15

Neste dag besøkte jeg Ravnepote på sykestua igjen. Han så bedre ut, men hadde mistet store pelsdotter, så flere steder så man huden hans godt. Han hadde i det minste begynt å få igjen sin normale farge.
Senere besøkte jeg Flekken, som ikke hadde fått noe mer informasjon. Så besøkte jeg Clarie, som heller ikke hadde funnet noe nytt. De hadde tydeligvis skilt lag på kvelden og gått for å prøve å finne informasjon, hver for seg.
Dagene gikk, og siden det ikke skjedde noe som fikk tankene mine bort fra Namia, ble jeg tristere. Hadde jeg bare stanset henne, hadde jeg bare bitt tak i skulderen hennes og dratt henne ned i bakken, så hadde hun kanskje vært i live nå. Men jeg lot henne. Og det skulle jeg ikke ha gjort.
Det var sol de fleste av dagene, men for det meste satt jeg inne og sørget. Flekken hadde fått meg med ut av og til, men hadde sluttet å prøve nå, for han syntes at jeg var så kjedelig. Det var ikke før i at jeg sørget så mye, for det var først nå det hadde sunket helt inn i meg at hun var død.
At Namia var død.
Jeg visste ikke helt hva som ville ha vært verst;
Om Namia kom tilbake og sa ett siste farvel, før hun forsvant og aldri kom tilbake, eller å vite at hun var død.

Clarie kom på besøk en av dagene, og prøvde å få liv i meg. Da hun ikke klarte det, prøvde hun å finne ut hva som var galt. Da hun ikke fant ut det heller forlot hun meg. Det var egentlig like greit, for jeg ville helst være alene.

"Ok, Gråpote. Du kan ikke bare sitte her og gjøre ingenting. Jeg vet ikke hvorfor du sitter her, eller hva som er i veien, men jeg vet at uansett hva det er, er det ikke viktig nok til å bare la vennene dine klare seg selv. Stripe har visstnok innkalt til et møte igjen, og du skal være med. Han har funnet ett nytt offer. Kom igjen."
Flekken hadde kommet hit for en time siden, og det eneste han hadde fått ut av meg var snøft.
"Gråpote. Kom." Han satte øynene i meg og vi stirret inn i hverandres øyne som om vi prøvde å stirre hverandre i senk. Da jeg ikke sa noe, snøftet Flekken og himlet med øynene. Så satte han tennene i skulderen min og prøvde å dra meg utfor kjøkkenbenken, men jeg rikket meg ikke av flekken. Heller tvert imot. Jeg satte klørne i marmoroverflaten på benken og lente meg bakover. Flekken himlet med øynene men slapp taket.
Det var tidlig på morgenen, og sollyset strømmet inn gjennom vinduet og lyste opp hele rommet. Flekken hadde kommet ekstra tidlig for å få meg ut tidsnok til møtet. I en time hadde han prøvd å få meg frivillig ut, men det viste seg at det ikke fungerte.
"Greit. Da går jeg alene. Du får bare sitte her, da. Alene. Ensom. Uvitende. For jeg kommer ikke til å fortelle deg noe som helst fra møtet. Og jeg skal sørge for at ikke Ravnepote, Clarie eller Miss heller forteller deg noe. Du blir sittende her helt alene. Vil du det?" Ravnepote hevet ett øyenbryn.
Jeg nikket.
"Okay." Han hoppet ned fra benken og var på vei ut katteluka idet han stoppet. Han snudde seg til meg og skulle til å si noe, men da han så at jeg hoppet ned fra kjøkkenbenken, smilte han til meg. Så himlet han med øynene idet han skjønte at jeg var på vei til matskålen.
"Gråpote!" klagde han. "Kom igjen!" Han kom bort til meg og satte tennene i skulderen min forsiktig, før han dro meg ut katteluka. Jeg lot meg dra for hans skyld, og himlet med øynene.
For all del ville jeg ikke dra på dette dustete møtet. Det kom til å handle om villkatter, og det ville gjøre meg enda tristere. Hvis jeg først skulle være trist, skulle jeg være trist hjemme alene.

"Hei gutter! Du fikk med deg Gråpote, ser jeg?" Clarie kom mot oss.
Vi hadde kommet frem til møtet, og Miss og Clarie satt på andre rad. Alle de andre radene var allerede fulle.
Alle villkattene hadde samlet seg på høyre side av huskattene.
Ravnepote var ikke blitt noe bedre. Tvert imot hadde han blitt dårligere.
Så nå var problemene mine blitt slik;
Huskattene ble angrepet av villkatter, Namia var død, og på toppen av det hele, var Ravnepote bare blitt dårligere og dårligere.
Og dette var det bra i livet mitt;
Jeg hadde masse av tid til å sitte hjemme alene og sørge.
"Kom." Flekken hadde sluppet taket i meg utenfor huset fordi jeg hadde lovet å gå selv.
Vi gikk bort til Miss og Clarie og satte oss ved siden av dem.
"Lenge siden jeg har sett deg, Gråpote," gliste Miss. Jeg smilte og lot som og jeg ikke hørte den sarkastiske tonen.

"Greit, alle sammen! I dag har både huskatter og villkatter samlet seg her igjen. Vi har visstnok funnet ett nytt offer." Stripe sto på ett dødt tre ved siden av lederen til villkattene og Leonardo, en lysebrun hannkatt med en grå flekk fra hofta og til halefestet. Jeg lente meg på den høyre forpoten og gjespet.
Basix kom frem fra bak det døde treet med en grå hunnkatt med mørkebrune striper, i munnen. Hun var definitivt en villkatt, og hun hadde lukkede øyne. Lederen til villkattene løftet først det ene øyenbrynet, før han smalnet øynene.
"Zafir." mumlet han.
"Greit. Vi gir dere fred, om vi får villkatten i bytte."
Stripe nikket og ga tegn til Basix om at han skulle overlevere Zafir til lederen. Lederen nikket kort idet Zafir ble lagt forsiktig på bakken foran ham. Basix gikk tilbake til Stripe og stelte seg ved siden av ham.
Zafir reiste seg sakte og haltet de første skrittene før hun stelte dere ved siden av lederen.
"Zafir." mumlet lederen igjen før han slikket henne i nakken. Så tok han seg sammen igjen.
"Greit. Da er møtet oppklart. Dere får fred fra nå av." lederen snudde seg og gikk inn i skogen, mens alle villkattene fulgte etter ham.
"Eh. Ok. Da kan dere gå hjem." Stripe snudde seg og prøvde å gå like majestetisk som lederen hadde gjort, men klarte det ikke helt.
Hele forsamlingen løste seg opp.
Jeg snudde meg og var på vei hjemover da Flekken stanset meg.
"Gråpote, hvor skal du?" han så spørrende på meg.
"Hjemover?" jeg så på ham.
"Åh, kom igjen. Skal du bare rett hjem? Heng litt med oss først, da." Miss så oppgitt på meg.
"Nei, takk. Jeg klarer meg selv." jeg begynte å gå.
"Greit nok." Flekken, Clarie og Miss gikk sin vei. Jeg kjente at jeg gledet meg over at de ikke prøvde å stoppe meg mer.
Så gikk jeg hjem og sørget over Namia og hvordan livet mitt hadde blitt etter at villkattene kom hit.

Jeg lå i kattesenga mi og stirret ut i lufta da Clarie kom løpende inn katteluka. Klokka var ni.
"Ravnepote." sa hun andpusten. "Du må komme."