Et liv som katt

Kapittel 10

"Ok. Nå tar vi en avstemning. Miss?" Stripe så på Miss som satt først i første rekke. "Nei. Jeg vil ikke ha noen villkatt rundt her i nabolaget. Hvor skal hun bo?" Miss så spørrende på Stripe.
"Hun får bo rundt i gatene noen dager, til hun finner ut hvor hun vil dra. Eller, hun må dra med en gang, hvis det blir flertallet. Men hvis noen dustete mennesker velger å adoptere villkatten, så får det gå sin gang." Stripe fulgte rekken videre; "Flekken?"
"Eh... Ja."
"Ravnepote?"
"Ja."
"Gråpote?"
"Ja."
"Basix?"
"Nei."
"Misty?"
"Ja."
"Missy?"
"Ja."
"Cassy?"
"Nei."
Pusi sto og noterte seg alle som sa ja og nei under hele avstemningen. Når Stripe var ferdig med avstemningen, hadde seks av tolv dyr svart ja. Så skulle Stripe gi sin avgjørende stemme; "det har ikke vært vanskelig å ta denne stemmen i det hele tatt, for svaret ligger klart i lufta. Etter talen til villkatten, har jeg tenkt. Nei, jeg har ikke tenkt. Jeg skjønte med en gang hva svaret ville bli. Og siden jeg er så omsorgsfull og grei mot kattene her i nabolaget, og alle andre, blir svaret..."
Jeg kjente stemningen ble spent. Jeg messet inne i hodet; ja, ja, ja, ja, ja...
Stripe så omsorgsfullt på Namia. Så hardnet uttrykket.
"Nei." Alle kattene og hundene ble overrasket.
"Det fordi jeg vil beskytte nabolaget. Villkatter er farlig for kattene, hundene og alle de andre dyrene som bor her. Så da er det store spørsmålet; hva skal vi gjøre med henne?" Stripe gransket alle i møtet. "Har noen en idé?"
Namia, som fortsatt sto ved siden av Stripe, begynte å bli sint. Jeg kunne nesten se det koke i hodet hennes. Plutselig klarte hun ikke mer, og hoppet opp på ham. Hun glefset etter ham, og stirringen fra alle vitnene, ble mer intens. Alle var spente på hvem som kom til å vinne.
Namia hoppet opp på ryggen til Stripe.
Hun hadde fordelene at hun var ung, smidig og rask.
Stripe hadde fordelene at han var nesten dobbelt så stor som henne, og mye tyngre. Jeg hadde lyst til å bryte inn i slosskampen, og få stoppet den, men Ravnepote holdt meg tilbake.
"Hun klarer seg. Hun er mye raskere enn ham," hvisket han.
"Bare det er sånn, og ikke omvendt." Jeg fulgte bekymret med på kampen.
Namia hadde bitt seg fast i nakken til Stripe, og holdt seg fast for harde livet mens Stripe klorte etter henne og kastet seg rundt. Namia hang nedover siden på Stripe.
Da Pusi kom til hektene igjen, hoppet han inn i slosskampen. Han prøvde å brøyte dem fra hverandre, men da Namia tok feil av Stripe og Pusi, og klorte opp magen til Pusi, ble han sint og bet seg fast i bakbenet hennes. Slik fortsatte slosskampen. Namia klorte og bet i Stripe og Pusi, men Stripe og Pusi klorte og bet i Namia. Hadde det ikke vært for Ravnepote ville jeg også ha vært der ute og sloss.

Etter en stund, fikk Basix stoppet slosskampen, og holdt Namia nede med vekten av seg. Han hadde dratt henne med seg bakerst bak hele møtet, og sto med den venstre forpoten mellom skulderbladene hennes, og den høyre forpoten på ryggraden, mens hun lå på magen så hun nesten ikke fikk puste av vekten. Hun hadde prøvd flere ganger å komme seg løs, men til ingen nytte. Namia lå med ansiktet mot oss så Basix måtte stå med hodet til siden for å få med seg det som skjedde. Det var ingen ting jeg kunne gjøre for å slippe henne løs. Stripe og Pusi hadde tatt seg sammen igjen, og sto nå perfekt plassert foran alle, som om ingenting hadde skjedd.
"Så. Hva tenker dere vi skal gjøre med monsteret? Og hva med de andre villkattene?" knurret Stripe.
"Binde henne fast til en stein og kaste henne i sjøen!" var det noen som ropte fra en av rekkene bak.
"Vær snill å be om tillatelse til å snakke." Stripe så strengt på taleren. Jeg fulgte blikket hans og oppdaget at det var Lova, en liten gulhvit rufsete katt som satt på den bakerste rekken. Hun var egentlig en harmløs liten katt, men hun var glad i hevn og blodbad.
Lova så ned i bakken.
"Noen andre?" Stripe så over mengden.
"Ja." Det var første gang jeg hadde hørt Blacky snakke før. Hun hadde en unormal hes og mørk stemme til å være hunnkatt.
"Ja?" Stripe henvendte seg mot Blacky som sto to rekker bak meg.
"Vi kan gjøre en byttehandel. De får villkatten om vi får fred. Enkelt og greit."
"Hm. Vi kan prøve." Stripe så ut i lufta mens han tenkte.
"Nei. Det går ikke." Stemmen kom bakfra. Alle snudde seg for å se hvem som hadde snakket, men jeg visste allerede hvem det var. Namia.
"Jeg er ikke verd noe som helst for dem. De ville byttet meg ut med en musehale om de fikk valget." fikk hun presset ut mellom sammenbitte tenner.
"Det sier hun bare fordi hun ikke vil dra tilbake til der hun kommer fra!" var det noen som ropte.
"Hun vil ikke tilbake til rottehullet der hun kommer fra!" kommenterte en annen.
"Bare prøv. Jeg gleder meg til å se fjesene deres når dere innser at jeg har rett." Namia gjorde noe som minnet om et sarkastisk smil, men det var vanskelig å se, ettersom haka hennes var presset ned mot jorda.
"Ikke tro at du kommer unna så lett. Villkatt. Du skal bort herifra uansett." hånte Stripe.
"Greit, greit." Namia lot som om hun var overrasket over den plutselige holdningen.
"Ok! Møtet er opphevet. Alle kan dra hjem. Men først, de som vil være med på møtet med villkattene i morgen, må møte opp ved skogbrynet i morgen tidlig." ropte Stripe.
Alle sammen strømmet over og under gjerdet mens folk snakket. Noen mumlet et eller annet om hvor frekk villkatten var.
Jeg reiste meg og gikk bort til Namia og Basix.
"Hei, store, hardhendte katt. Du kan slippe meg fri nå." Namia prøvde å vri hodet rundt for å se på ham. Basix gikk ned fra Namia, og bort til vennene sine.
"Hei, Namia. Går det bra?" Jeg prøvde å smile.
"Ha. Ja, ja. Jeg har det helt topp. For jeg skal i hvert fall ikke tilbake til villkattene nå, bare for å bli utvist, så jeg kan gå rundt å lure på hva jeg skal gjøre for å ta livet av meg fortest mulig." Sa hun sarkastisk. Jeg rynket brynene. "Tilbake til villkattene? Nå? Jeg trodde du sa at villkattene ikke ville byttehandle om deg? Og hvorfor nå? Møtet er jo i morgen?" jeg var forvirret. "Ja, jeg skal dra tilbake til villkattene nå. Jeg gidder ikke at folk skal byttehandle om meg, og at villkattene skal såre meg enda mer, og få meg til å føle meg som en liten harelort som alle prøver å bli kvitt. Jeg drar tilbake til rottehullet jeg kommer fra, sånn at jeg kan bli utvist en gang for alle. Så kan jeg finne måter å dø raskt på. Du kan gjerne hjelpe meg å diskutere strategier?" Hun så håpefullt på meg. "Namia, du kan ikke..." Hun avbrøt meg.
"Jo jeg kan, Gråpote. Jeg er en selvstendig katt, og jeg må ta ansvar for valgene mine." Hun stelte seg ovenfor meg og så meg inn i øynene.
"Takk for at du har hjulpet meg, og prøvd å forsvare meg, men dette var ment å skje. Jeg må dra tilbake til villkattene. Jeg er ingen huskatt, og det kommer jeg aldri til å bli."
Jeg hadde aldri sett henne så alvorlig før. Hun gikk et skritt nærmere og slikket meg bak øret. Dette var en form for kattekyss. Jeg så på henne med et alvorlig uttrykk. Jeg kunne også være bestemt. "Namia, du kan ikke gjøre dette! Vi skal finne en måte å..." Hun avbrøt meg igjen.
"Ha det" var det siste hun sa før hun hoppet over gjerdet og forsvant.