Et liv som katt

Kapittel 5

Jeg våknet senere av at jeg ble løftet opp. Jeg hadde sovnet, og selvsagt hadde jeg hatt mareritt. Maria strøk meg over ryggen og begynte å godsnakke med meg;
"Neimen, Gråpote! Hvordan får du sånne sår? Å, du vennen min. Jeg skulle ønske du kunne forstå meg." Forstå deg, tenkte jeg. Det er ikke noe problem. Det er bare det at du ikke kan forstå meg.
"Å, gutten min. Kanskje jeg skal ringe doktoren igjen? Ja jeg tror nok jeg må det. Jeg vet du ikke liker det."
Da jeg hørte ordet 'doktoren' spratt jeg opp. Så hoppet jeg ut av armene hennes og sprang ut. Jeg ignorerte smertene i siden. Jeg løp over gata og rett inn i stua til Flekken, som satte seg opp med store øyne når jeg kom inn. "Flekken, dette er viktig! 'Han vi..." Han avbrøt meg. "Gråpote, hør her. 'Han vi frykter kommer hit nå snart! Caty så det i morges og ringte 'han vi frykter' med en gang! Hva gjør jeg? Er det skummelt? Er det vondt? Hva kommer han til å gjøre? Gråpote, hjelp meg!" Flekken skalv over hele seg. "Flekken, det går bra, men det er ganske skummelt. Han har en sprøyte! Og forresten, Maria ringte også 'han vi frykter' og han skal nok også komme til meg etter at han har vært hos deg. Eller så kanskje... det kommer en ny!" Plutselig dukket Caty opp i døråpningen. Caty var en av eierne til Flekken. Hun var cirka like gammel som Maria, altså rundt 30-årene. Hun hadde mørkt brunt hår i likhet med Maria som rakk henne til skuldrene, og grønne øyne. Hun kom bort til oss og satte seg på huk. "Hei, Gråpote. Er du på besøk igjen? Ja, dere er gode venner dere." Hun la en hånd på hodet mitt og strøk den nedover pelsen min. Jeg lukket øynene og nøt det. "Haha, du falt for det der, Gråpote." Jeg åpnet øynene i forvirring, og så bort på ham. "Hva mener du?" Han flyttet blikket fra meg og til noe bak meg. "Du skal  aldri lukke øynene i dette huset, med mindre du liker barn."
"Jeg skjønner ikke," jeg så bak meg. Charlie, den 6 år gamle jenta som bodde i huset til Flekken satte seg ved siden av meg. Hun bøyde seg over meg og la begge hendene på ryggen min. Så ristet hun voldsomt med dem, så hele jeg ristet. Dette kom veldig brått på meg. Jeg skjøt rygg og en hvesende lyd unnslapp strupen min. Caty reiste seg raskt opp og stelte seg truende over meg. Jeg reiste meg fort og krøp sammen. Caty tok et skritt nærmere meg, og jeg sprintet ut katteluka. Jeg kunne ikke noe for at jeg hveste! Det var et instinkt! Jeg hoppet over porten deres, og gikk videre to-tre meter langs gjerdet mot skogen, før Flekken stoppet meg. "Hei igjen Gråpote. Hvor skal du?" Jeg snudde meg og plutselig sto Flekken ti centimeter foran meg. "Hei. Jeg hadde tenkt meg over til Stripe. Vil du være med?" Stripe var en tykk lysegul katt med brune striper. Han var en gammel katt som hadde bodd i dette nabolaget hele livet sitt. Han visste nesten alt om nabolaget, nesten som en ordbok for nabolaget. Alle katter som lurte på noe gikk til ham. Det hadde faktisk hent at en en chihuahua hadde kommet til ham og bedt om råd da han hadde blitt angrepet av en katt uten å ha krysset grensen. Mange kalte nabolaget vårt for kattenes nabolag. Det var fordi nesten alle i nabolaget hadde katter. Det bodde noe sånt som seks hunder i nabolaget, men jeg tror det bodde elleve-tolv katter her. Vi kattene hadde vært fiendene til hundene helt til Stripe hadde blitt født. Da Stripe var bare en liten uerfaren kattunge (noe som var vanskelig å tro at han noen gang hadde vært) hadde kattene laget en pakt med hundene. Den hadde gått ut på at kattene skulle la hundene i fred, dersom hundene holdt seg på sin side av grensen. Så hadde kattene laget en grense. Grensen gikk rundt kanten på hver tomt. Hvis det luktet hund på en tomt kunne ikke noen katt komme inn på tomten. Hvis det luktet katt på en tomt kunne ikke noen hund komme inn på tomten. Og dermed ble det sånn at hvis det luktet hund på en tomt, så bodde det en hund der, ettersom det ikke var lov at en katt gikk inn på tomten til en hund. Og omvendt. Gatene var fritt. Der kunne både katter og hunder gå rundt som de ville. Men når Stripe var ungdom hadde pakten endret seg. En stor st. Bernardhund og en liten brun kattunge hadde innkalt til et møte. Alle kattene og hundene i nabolaget hadde kommet. Møte angikk et vennskap. St. Bernardhunden og kattungen hadde blitt venner, men på grunn av pakten kunne de bare møtes utenfor tomtene. De hadde syntes pakten var urettferdig og hadde brutt den. De hadde vært på hverandres tomter. En katt hadde fått øye på hunden da den var på kattens tomt, og hadde angrepet hunden. Ettersom hunden var på en katts tomt, hadde katten rett til å angripe den. Så da hadde pakten endret seg. Hundene hadde nå lov til å være på kattenes tomt om kattene tillot det, og kattene kunne være på hundenes tomt om hundene tillot det.
"Greit," sa Flekken og gikk ved siden av meg mot huset til Stripe. Huset hans lå på baksiden av huset til Brownie, den brune kattungen som nå var voksen. Huset til Brownie lå tre hus bortenfor Ravnepotes hus.
"Hva har du tenkt til å spørre ham om?" Flekken så nysgjerrig bort på meg. "Jeg har tenkt å spørre ham om villkattene." Vi har aldri sett dem før, og vi har vært i skogen GANSKE mange ganger før. Det er rart at de angriper oss hele tiden." Jeg skottet bort på Flekken. "Tror du han vet noe mer enn oss?"
"Han må jo det, han er jo STRIPE, liksom! Han vet jo alt!"
"Jeg håper det," sa jeg og så ned i bakken.
"Men du, burde vi ikke ta med oss Ravnepote, han har jo også noe å si, sikkert, tror du ikke?"
"Jo vi går jo forbi huset hans når vi skal til Stripe." Vi gikk tause videre. Plutselig stoppet Flekken og spisset ørene for å lytte.
"Hva er det?" Spurte jeg og trippet nervøst. Han la ørene flatt bakover og hveste mot en busk. "Det er bare en busk?" Jeg lyttet i håp om at det bare var vinden Flekken hadde hørt.
"Hysj." Flekken hveste mer intenst. Han la seg i sprangstilling på bakken.
"Hva er det?" Hvisket jeg. Jeg hørte noe rasling bak meg og snudde meg. Heldigvis var det bare vinden som hadde tatt tak i løvet og snurret det rundt i en sirkel på asfalten.
"Flekken, det er bare..." Jeg fikk ikke sagt mer, for akkurat da begynte Flekken å hyle. Først trodde jeg det var et gledeshyl, (for Flekken var ganske rar på noen steder) men da jeg snudde meg, skjønte jeg at det var et smertehyl. Jeg snudde meg brått og så Flekken ligge nede med en lysebrun katt med lyserosa nese på ryggen. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var en huskatt på måten den angrep på. Villkattene pleide å sette tennene i nakken på offeret, sette klørne på forpotene i brystet, og stå med bakbena på bakken for å få balanse.Denne katten hadde satt tennene klumsete i skulderen og klamret seg fast for harde livet. Den var mindre enn de andre villkattene. Som et instinkt hoppet jeg inn i siden på katten, som mistet grepet om Flekken og rullet over på ryggen. Jeg satte klørne i magen på den og tennene i øret. Villkattene skrek og krøp sammen under grepet mitt. Overrasket over reaksjonen mistet jeg kontrollen og så forundret på katten. Den utnyttet det og hoppet på meg. Hoppet var for lite, og den havnet med klørne i nakken på meg og magen over hodet mitt. Jeg grep tak i det ene bakbenet dens og den reagerte ved å bite tak i pelsen på ryggen min. Slik sto vi en stund å prøvde å få hverandre til å slippe taket. Til slutt hoppet Flekken opp på villkattene og den falt av meg. Den klorte etter snuten til Flekken, og da den traff, trakk Flekken seg tilbake i smerte. Jeg hoppet opp på katten, og denne gangen fikk jeg grep.