Et liv som katt

Kapittel 16

Jeg reiste meg fort opp og løp hele veien til sykestua med Clarie hakk i hel. Jeg saknet ikke farten før jeg sto ved beina til Ravnepote. Miss og Flekken sto allerede ved siden av Wedney, som sto med ett trist uttrykk i ansiktet mens hun stirret på Ravnepote. Hun hadde svake blodflekker på brystet og på potene.
Clarie stelte seg ved siden av meg.
Ravnepote lå på siden med lukkede øyne. Huden under pelsen var blek, og store pelsdotter lå spredt rundt ham. Han hadde ett stort sår i siden, hvor det ikke var pels i det hele tatt. Han rørte ikke på seg idet vi kom inn.
"Ravnepote." hvisket jeg.
Widney nikket stille.
Jeg satte meg ved hodet hans og la haka mot jordgulvet og lukket øynene.

Ravnepote var død.

Jeg kunne ikke tro det.
Villkattene hadde drept Ravnepote. Familien til Namia hadde drept Ravnepote. Og det før avtalen var blitt til. Hadde bare Ravnepote og Miss gått i skogen to uker senere, ville alt ha gått bra. Ravnepote ville vært i live, og begge ville vært helt uskadet.
Hvis katter hadde kunne gråte med tårer, ville sykestua vært oversvømt allerede.
Jeg lå sånn og snufset i en time, kanskje mer. Alle unntatt meg og Flekken hadde gått hjem.
"Gråpote." sa han stille. Han sto og så på meg. "Jeg går hjem."
Jeg nikket slik det lot seg gjøre med haka mot jorda. I øyekroken kunne jeg se ham. Han snudde seg sakte med blikket festet i bakken og gikk ut åpningen. Så var han borte.
Etter enda noen timer kom Widney inn. Hun hadde vært inne og stelt seg og sovet litt, så hun så mye bedre ut nå.
"Hei, Gråpote. Går det bra med deg?" hun sendte meg et medfølende blikk. Øynene hennes var triste.
Da jeg ikke svarte, sa hun;
"Kanskje det er på tide å gå hjem? Det begynner å bli sent."
Jeg reiste meg sakte og gikk stille ut åpningen. Ute var himmelen blitt sort, og stjernene var tydlige.
Gatelyktene og utelysene på folks tomter lyste opp veien. Gresset fikk ett gråaktig skjær i lyset fra lyktene.
Det blåste kraftig og det var yr i lufta da jeg kom ut. Jeg trasket i et rolig tempo hjemover.
Straks jeg var hjemme, la jeg meg i senga og sovnet. Den natten drømte jeg om Ravnepote. Alle de gode, fine minnene våre sammen, da vi var kattunger og lekte i høstbladene som hadde falt ned fra trærne, da vi var yngre og løp om kapp med Flekken i skogen og jeg alltid vant, og for noen måneder siden, på vinteren, hvor jeg, Flekken og Ravnepote hadde sittet på gjerdet til Flekken og snakket. Så hadde Ravnepote dyttet Flekken ned i snøen, før Flekken hadde hoppet opp og dyttet Ravnepote ned. Jeg hadde hoppet etter dem, så hadde vi hatt snøkrig.

Jeg våknet.
Sakte åpnet jeg øynene og fokuserte på gulvet foran meg. Øynene mine var halvlukkede og jeg kjente meg dårlig.
Ravnepote var død.
Jeg reiste meg og gikk bort til matskålen. Jeg prøvde å spise litt, men fikk ikke ned noe mat. Jeg var ikke sulten.

"Gråpote!" hørte jeg Flekken rope et sted bak meg. Jeg snudde meg og sto plutselig ansikt til ansikt med ham. Han lagde en grimase og tok ett skritt bakover.
"Kan du hjelpe oss? Kismet er bevisstløs, og vi får ham ikke løs!" Han så bekymret på meg.
"Hvor er han?"
"Kom." Flekken viste vei.

Vi sto utenfor skogbrynet, og ikke før nå skjønte jeg hvor vi var på vei.
"Eh... Flekken? Er du sikker på at dette er riktig? Vi skal vel ikke inn i skogen?"
"Jo... Han sitter i hvert fall fast der inne... Vær så snill? Han trenger hjelp."
Jeg så skeptisk på ham.
"Eh... Jeg vet ikke helt... Hva om villkattene er der? Bare tenk på Ravnepote." Ansiktet til Flekken ble mørkt.
"Greit." sa han stille.
Han snudde seg og gikk inn i skogen.
"Flekken, vent. Jeg kommer." jeg trasket rolig etter ham. Hvis han ville ha meg med, måtte han vente... Jeg avbrøt meg selv i tankerekken.
Det er ikke Flekken jeg skal hjelpe. Det er Kismet.
Han snudde seg og så takknemlig på meg.
Jeg begynte å gå innover i skogen, og han fulgte etter.
"Du skylder meg en, Kismet." mumlet jeg.
På veien forklarte Flekken hva som hadde skjedd.
Det viste seg at Nala, en lysebrun og svart mops, og Lano, en mørkebrun bullterrier, hadde kommet til Flekken og tatt ham med til skogen. De hadde sagt at de trengte hjelp, og at Kismet var bevisstløs. Flekken hadde fulgt etter dem og de hadde vist ham hvor Kismet var. De hadde prøvd å få ham ut, men hadde ikke klart det.

Vi sto foran ett stort dødt tre. Nala og Lano sto ved siden av oss. Kismet lå ved siden av det store eiketreet. Han var full av jord, og småsteiner hadde festet seg i blodet som hadde stivnet i pelsen hans. En haug med steiner dekket bakparten hans.
"Kismet!" ropte jeg og løp frem til ham.
"Han puster." Nala kom frem til meg.
"Hva skjedde?" jeg tok ett skritt nærmere.
"Vi vet ikke. Vi fant ham her for en stund siden. Vi får ham ikke løs."
Jeg gikk helt frem til steinene og dyttet til en liten stein som rullet nedover haugen.
"Hjelp meg med å få ham løs." Jeg stelte meg på andre siden av haugen og begynte å løsne steiner. De andre kom for å hjelpe til.

Vi hadde fått løs Kismet, men vi hadde slitt oss helt ut. Steinene var store, og ettersom vi ikke hadde hender, måtte vi bruke snutene.
Kismet så verre ut på bakparten som hadde vært skjult under steinene. Sår var flenget opp på beina og hoftene. Heldigvis ikke så store, men de blødde.
Villkattene, var det første jeg tenkte.
"Hva skal vi gjøre med ham?" det var Lano som spurte.
"Vi må ta ham med til Widney. Hun må hjelpe oss." Nala så bestemt på Kismet.
"Men hvordan får vi ham dit? Han er så stor!" Flekken rynket på nesa.
"Vi må klare det. Ellers kan vi hente Ben. Han er nok sterk." jeg satte meg ned.
Ben var en stor st. Bernard. Han bodde like ved Kismet.
"Vi henter Ben."avgjorde Flekken, som så helt utslitt ut.
"Jeg kan hente ham." Nala, Flekken og Lano så på meg. Det var tydelig at de andre så på meg som en slags leder. Det hadde jeg alltid vært for mange av kattene her, og noen av hundene.
"Nei. Vi går ikke alene rundt i skogen etter det som skjedde med Ravnepote. Lano, kan du bli med henne?" Jeg så bort på ham.
"Greit."
"Jeg og Flekken blir her og passer på Kismet." jeg sa det mest for at jeg trengte å snakke med Flekken.
Nala nikket og løp sammen med Lano gjennom trærne.
"Vent! sa Flekken når de var ute av syne. "De vet ikke at Ben har flyttet. Han bor jo på andre siden nå. De tror jo at han fortsatt bor bak huset ditt. Men der bor jo den grinete katten som flyttet hit for noen måneder siden. Vi glemte å si det til dem." han så på meg med oppsperrede øyne.
"Å, ja. Greit, gå å fortell dem det, da. Jeg venter her."
Han nikket og sprintet av sted.
"Selv om det ikke er så lurt med tanke på villkattene." mumlet jeg for meg selv. Jeg visste ikke at jeg hadde en lytter.