Et liv som katt

Kapittel 3

Det var fortsatt mørkt ute. Jeg kunne ikke sove etter denne drømmen. Da kom den bare til å komme igjen. Jeg ville ikke vekke Ravnepote eller Flekken. I stedet gikk jeg og stelte meg foran døra til rommet til menneskene mine. Døra sto på gløtt som vanlig for at jeg skulle kunne komme meg inn og ut derifra. Jeg gikk inn og la meg ved føttene til Maria, den kvinnelige eieren min. Sengen var varm og deilig. Jeg lukket øynene og sovnet.

Jeg satte meg brått opp. Jeg hadde drømt den samme drømmen om og om igjen. Sola var på vei opp men man kunne enda ikke se selve solen, bare solstrålene. Jeg kom bare til å få den samme drømmen igjen hvis jeg sovnet, så jeg gikk bort til kjøkkenet og bort til matskålen. Jeg hadde ikke spist noe særlig i går så Marie min hadde bare latt maten stå. Jeg var sulten så jeg spiste opp all maten. Så gikk jeg ut. Det var varmt ute og fuglene kvitret. Plutselig skjøt en smerte gjennom kroppen min. Så kom jeg på møtet med kattene og gikk inn igjen. Rett innenfor døra satte jeg meg og begynte å slikke sårene mine. Jeg hadde et dypt sår over den venstre skulderen min. Jeg kunne nesten ikke bevege på nakken uten å skrike for jeg hadde et stygt sår over nakken. Jeg hadde masse kloremerker på ryggen og magen. Mye av pelsen min var rød av blod. Da jeg var ferdig med å slikke sårene fristet det mye med å legge seg igjen men jeg var redd for å få den samme drømmen igjen. Jeg tenkte at det gikk bra om jeg bare hvilte litt så jeg la meg i kattesenga. Men så skjedde det jeg hadde fryktet: Jeg sovnet.

"Gråpote?" Hørte jeg en stemme si. Jeg åpnet øynene og så opp. Over meg sto Maria. Hun løftet meg opp og kysset meg mellom ørene. "Hva har skjedd med deg?! Hvordan er det du ser ut?" Hun la den ene hånda på et sår på ryggen min og jeg skrek og vred på meg. Maria holdt på miste meg og flyttet grepet til magen min. "Stakkars  deg!" Hun tok opp mobilen av lomma og slo ett nummer. "Hei," sa hun etter hvert. "Katten min er alvorlig skadet og blør fra dype sår! Tror du at du kan komme og se på det?" Jeg hørte mumling i telefonen. Så sa hun: "Tusen takk doktor!" Hun la mobilen ned i lomma igjen. "Så, så Gråpote. Det skal gå bra." Hun kysset meg på ryggen og satte meg ned igjen. Jeg kunne ikke la doktoren komme borti sårene mine! Alle kattene i nabolage som hadde vært hos veterinæren hadde sagt det samme: HAN ER GRUSOM! Alle kattene i nabolaget kalte han for han-vi-frykter. Jeg haltet bort mot kattedøra. "Hvor har så du tenkt deg?" spurte Maria. Hun løftet meg opp og satte meg ned i kattesenga. Du burde hvile litt. Det er godt for sårene dine." Hun gikk bort på kjøkkenet og begynte å smøre brødskiver til seg selv. Da hun gikk, utnyttet jeg sjansen til å halte ut døra. Jeg skulle advare Ravnepote og Flekken om at de kanskje måtte til veterinæren! Jeg gikk over veien og inn i katteluka til Flekken. Han lå og sov på kjøkkenbenken. Folkene i huset hans lå fortsatt og sov, heldigvis. Jeg stelte meg nedenfor kjøkkenbenken og mjauet: "Flekken, våkne! Jeg må til veterinæren! Med en gang han hørte det jeg sa spratt han opp, så fort at han falt ned fra benken, men siden han er en katt klarte han jo å snu seg i luften. "HVA?!" ropte han. "HVA?!" Jeg så på ham. "Du skjønner vel hva det betyr? At du og Ravnepote også sannsynligvis må dit?"                                                        "Vi må advare Ravnepote!" Han travet ut katteluka uten å vente på svar.

Ravnepote satt på porten og vasket seg da vi kom frem. Da jeg så ham, fikk jeg en klump i magen etter de drømmene om han jeg hadde hatt. Jeg fikk lit dårlig samvittighet for å bli redd for  vennen min på grunn av noen drømmer. Drømmer er bare fantasi! Kjente jeg på meg selv. Jeg kan ikke være redd for min egen fantasi!                                                                                                                                                                               "Ravnepote!" ropte Flekken. "Ravnepote, har du hørt noe om han-vi-frykter etter at du kom hjem i går kveld?" "Eh... nei? Hvordan det?" "Jo du skjønner det at eieren til Gråpote har ringt allerede og han-vi-frykter er på vei! Om Kari finner ut av det, kommer hun også til å spørre han-vi-frykter, og da er det ute med alle oss tre!" Ravnepote hoppet ned fra porten. "N-nei, dere tuller! Hva skal vi gjøre?!" "Jeg vet ikke," innrømte jeg. Plutselig var det noe som tok tak rundt meg og jeg ble løftet opp. "Gråpote," sa Maria. "Jeg sa du skulle holde deg inne!" Hun begynte å gå hjemover med meg. "Neeeeeeeeeeei!" Utbrøt jeg. "Redde seg den som kan!"

Da vi var hjemme, så jeg en grå bil kjøre inn i oppkjørselen. En streng mann kom ut. Han hadde på seg en beige jakke, olabukser og en sort hatt. En mørk bart sto seg ut fra vær side av hodet. I hånda hadde han en liten, flat brun koffert. Han ringte på døra, og Maria gikk for å åpne. Den strenge mannen presenterte seg ved navn Karl Johnsen. Han tok av seg jakka og hatten og kom inn til meg. Så satte han seg på huk ved siden av meg og begynte å undersøke sårene. Det sved uutholdelig, men jeg klarte å bite meg i det. Så reiste han seg og sa noe til Maria. De eneste ordene jeg klarte å oppfatte, var i går og blodprøve. Blodprøve. Maria nikket og satte seg på kne ved siden av dyrelegen. Doktoren tok frem en sprøyte i en liten gjennomsiktig plastpose fra kofferten. Han la den på lokket av kofferten. Så tok han frem noe jeg ikke visste hva var. Det var en liten rund plate av jern. Ut fra den kom det to hvite tråder, nesten som vannslanger. I hver ende av trådene, var det en liten gummiaktig kule, som doktoren puttet i ørene sine. Han rullet meg over på siden og la metall-platen mot brystet mitt. Han lyttet i noen sekunder, før han la det i kofferten igjen og tok opp en liten gjennomsiktig rund boks med hvitt lokk. Den var ca. fem centimeter høy og to centimeter bred. Veterinæren brukte en liten ulldott til å tørke av spissen på sprøyten. Maria sa noen oppmuntrende ting til meg, og doktoren satte sprøyten inn i meg. Alt ble sort.