Et liv som katt

Kapittel 6

Jeg satte klørne i siden ved poten og i magen, og dermed lå katten på siden. Den sparket og prøvde å komme seg løs, men til ingen nytte.
"HA! Ikke like tøff nå, eller. Nå skal vi se hva Stripe sier, og hva han gjør med deg." Jeg tok et par skritt bakover, og da katten prøvde å reise seg hoppet jeg fremover og bet den hard hardt i benet.
"Au! Du trenger ikke å være så voldelig! Jeg overgir meg. Bare... Se å få tennene dine vekk fra meg!" Jeg ble helt forfjamset. Det var første gangen jeg hadde hørt en villkatt snakke, og det som overrasket meg mest, var at det ikke var en hannkatt. Det var en hunnkatt. Jeg slapp taket i henne og tok et skritt bakover. Det var tydelig at hun hadde vondt, og av en eller annen grunn fikk jeg litt dårlig samvittighet. Jeg hadde angrepet en hunnkatt. Det var ikke veldig gentleman. Jeg viftet bort tanken. Det var hun som hadde angrepet oss. Jeg hadde bare forsvart Flekken.
Hun prøvde å reise seg opp. Det dryppet blod fra øret, nakken og beinet hennes. Hun satte forpotene i bakken, før hun falt sammen igjen. Hun prøvde på nytt og vaklet, men ble stående. Flekken var den første som sa noe.
"Eh, Gråpote? Jeg tror nettopp vi har angrepet en hunnkatt..."
"Ja det ser ut som det. Jeg vil veldig gjerne møte lederen deres! Nei vent! Bare glem det. Dere er jo huskatter. Pøh!" Hunnkatten rettet snuten i været. Det var først nå jeg så hvor vakker hun var. Hvis du så utenom sårene og blodet var hun helt fullkommen. Den lyserosa snuten og den gulbrune pelsen passet perfekt sammen. Ansiktet var nesten majestetisk der hun sto og kroppen var perfekt bygget opp. Hun var tynn og ganske liten til å være villkatt. Jeg merket ikke at jeg sto å stirret på henne før Flekken kremtet. Jeg tok meg raskt sammen.
"Hah! Huskatter. Hva er galt med det? Vi er ihvertfall renslige og har ihvertfall et hus å bo i. Dere villkatter har jo bare skogen. Hva spiser dere egentlig? Snegler og bark? Vi får herlig våtfór og rent vann. Dere drikker vel sølevann."
Hunnkatten smalnet øynene og ett øyeblikk så jeg et glimt av sårbarhet, før den stramme masken kom tilbake.
"Nei, faktisk spiser vi deilig fuglekjøtt og mus. Mye bedre enn den unaturlige maten deres. Og maten dere spiser forklarer jo hvorfor dere er så tykke."
Jeg begynte å bli irritert.
"Pass deg nå! Vi kan godt gjøre slutt på deg nå med en gang. Vil du det?"
Jeg tok et skritt nærmere. Hun la ørene bakover. "Hm. Dere tror dere er så tøffe, men jeg har en hel hær av krigere som kan drepe dere på null komma niks om dere prøver å drepe meg."
"Og du er leder? HA. Det skulle jeg likt å se. Deg lede en flokk. Du og den lille 'flokken' din ville ikke engang skremt en gullfisk."
Katten krympet seg sammen og jeg skjønte at dette var et sårt tema.
"Jeg går i forveien, så kommer dere når dere er ferdige med diskusjonen." Flekken begynte å gå.
"Nei... Det er ikke jeg som er leder..." Jeg avbrøt henne. "Er du nestleder eller noe sånt da?" Spurte jeg.
"Nei. Jeg er liksom... Noe sånt som... flokk."
Det siste ordet hvisket hun.
"Hva sa du?" Jeg spisset ørene for å høre hva hun sa denne gangen.
"Flokk," sa hun litt høyere. "Jeg er et medlem av flokken. Jeg er en av... De minst verdige. Flokken min setter liksom ikke pris på meg. Det er som om alle prøver å få meg bort. Jeg holdte på å bli utvist av flokken en gang, fordi jeg ikke fant noe mer enn en mus og et slangeskinn når jeg skulle jakte. Det skjer hver gang. Jeg er ikke god til noe! Jeg kan ikke jakte, ikke sloss, ikke lede en flokk på tre katter! Selv ikke hvis en av dem er meg!" Hun snakket i ett skjør nå. "Jeg kan ikke engang holde på hemmeligheter. Nå kommer jeg i hvert fall til å bli utvist. Jeg har fortalt dere alt for mye. Jeg skulle ikke engang ha kommet hit. Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller deg dette. Bare gjør en slutt på meg. Bare gå til denne 'Stripe' og få ham til å finne flokklederen min og få meg utvist. Bare gjør livet mitt til et helvete, verre enn det allerede er. Bare ødelegg alt for meg" all sårbarheten og sorgen hennes hadde sluppet ut fra den stramme maska nå.
Hun snudde seg og hang med hodet. Jeg var ikke helt sikker, men jeg trodde jeg hørte hulking. "Hei, du. Vi skal ikke gjøre noen slutt på deg. Vi får se hva Stripe gjør. Og jeg beklager at du har hatt det så vanskelig. Jeg er lei for det." Jeg gikk litt nærmere henne. Hun snudde seg rundt og jeg holdte på å gispe høyt da jeg så ansiktsuttrykket hennes. Den stramme maska var på plass igjen, og da hun så hvor nærme jeg sto, hveste hun til meg. "Kommer dere eller? Flekken ropte på oss tjue meter unna. "Ja, da! Vi kommer." Jeg så bort på hunnkatten igjen og begynte å gå. Da hun ikke gjorde noe tegn til å følge etter, sa jeg, "Du, kommer du eller må jeg ty til den harde måten." Hunnkatten snudde seg mot meg og blottet tennene. Jeg hveste og hoppet opp på henne. Hun falt med ett smell i asfalten. "Greit. Jeg kommer." Fikk hun presset frem gjennom sammenbitte tenner. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle stole på henne eller ikke. Dette var første gangen jeg hadde opplevd noe som dette. Jeg satte tennene forsiktig, men hardt nok til at det gjorde vondt hvis hun prøvde å stikke av, i nakken hennes, og dro henne opp. Så begynte jeg å gå etter Flekken. "Jeg kan gå selv, altså," sa hunnkatten da jeg begynte å gå. "Du er ikke barnevakten min eller noe." Jeg så bort på henne, og hun så irritert tilbake. Jeg stoppet og slapp henne. "Ok, hør her. Jeg har aldri opplevd noe som dette, og vi huskatter regner ikke med at noe sånt skal skje, så vi får ikke opplæring i det. Vær så snill å i hvert fall late som at jeg gjør dette riktig."
"Greit, greit, hvis det er så viktig for deg at du klarer alt." Vi begynte å gå igjen. "Åh, nei! Hvor skal du, slemme monster ta meg! Hva skal jeg gjøre? Du er så farlig! Åh, nei, åh, nei!" Begynte hun. Jeg himlet med øynene. "Ok, bare hold kjeft. Dette ble bare plagsomt." Hun ble stille. "Hva heter du?" Spurte jeg. "Namia," sa hun. Da hun ikke gjorde noe tegn til å spørre hva jeg het, sa jeg. "Jeg heter Gråpote. Eh... Hyggelig å møte deg, tror jeg?" Namia så irritert bort på meg. "Nei. Ikke hyggelig å møte meg. Jeg er en villkatt, din dust. Alle mennesker, hunder og huskatter hater villkatter. Vi er som uteliggere. Vi har ingen faste steder å bo. Vi reiser cirka hvert år. Det er IKKE hyggelig å møte meg. Og det er ikke hyggelig å møte deg. Du er en huskatt. Du får god mat og får spise deg mett hver dag." Jeg avbrøt henne. "Så fuglekjøtt og mus er ikke lenger en delikatesse? Jeg trodde du sa det, jeg." Stemmen min var ertete på en skøyeraktig måte. "Stopp med morsomhetene. Jeg mener det. Jeg er en villkatt. Du skal ikke gå her og prøve å være morsom på en villkatts vegne. Du skal sloss med meg. Du skal bite meg i nakken og dra meg døende bortover gata. Men her går du og lager vitser. Vi skal være fiender." Jeg så overrasket bort på henne. "Så du ser på deg selv som noe uønsket?"
"Ja, gjør ikke alle det? Ser ikke alle på villkatter som uønsket?" Stemmen hennes var håpefull. "Næh... Eller jo, egentlig." Innrømmet jeg.
"Hva var det jeg sa." Stemmen hennes hadde den samme bitre tonen igjen og hun snakket nesten til seg selv. Vi hadde kommet frem til Ravnepotes hus nå. Flekken sto og ventet på oss ved porten.
"Jeg har sagt ifra til Ravnepote, og han kommer straks." Han satte seg ned mens han snakket. Så kom Ravnepote travende ut katteluka. Han stoppet rett utenfor porten. "Hva er det? Hva i huleste er det!? Han så bort på Namia. "Hvem." Rettet jeg og skottet bort på henne. "Det er Namia. En villkatt som angrep oss."
"Han." Namia nikket mot Flekken. "Jeg angrep ikke Gråpote, jeg angrep ham. Det var Gråpote som blandet seg inn i slåsskampen."
Flekken så irritert på Namia. "Så du har et navn? Namia. Det har jeg også. Man skulle ikke tro det, men jeg er en katt jeg også. Selv om mange kanskje kan tro at jeg ikke er det. Jeg heter Flekken. Og det er Ravnepote, så han ikke skal lide samme unavnede skjebne som meg. Flekken og Ravnepote. Kan den ville lille villkatthjernen din huske det? Eller må jeg banke det inn med spisepinner?" Namia krympet seg da Flekken sa ordet 'villkatt', som om det var en farlig sykdom. "Ok, kom så går vi. Vi har ikke hele dagen. Jeg begynner å bli sulten, for jeg har ikke spist frokost, og jeg sov bare noen timer i natt."
"Mhm. Du sov bare noen timer i natt? Ja, det gjorde jeg og, og du var grunnen til det." Flekken skulte på meg. Da kom jeg på noe. "Namia, vet du om at noen fra flokken din er blitt sendt ut for å angripe oss? Gjentatte ganger, både når vi går i skogen, og i natt. Eller, det var vel egentlig i dag morges." Namia ristet på hodet. "Hvordan så de ut?"
"En stor hvit, og en litt mindre brun." Flekken snakket fort. Antagelig var han misunnelig på meg for at Namia alltid henvendte seg til meg. "De samme hver gang."
"Garantert Snow og Storm. De er kompiser. Snow er sjefen til Storm, da. De elsker å angripe huskatter."
"Akkurat som du?" Det var første gang Ravnepote snakket direkte til Namia.