Et liv som katt

Kapittel 4

Jeg våknet igjen ikke lenge senere, med et plaster på siden der doktoren hadde satt sprøyten i meg. Doktoren hadde dratt, og jeg lå i senga mi. Maria sto i telefonen. Jeg prøvde å reise meg, men beina føltes som gelé. Jeg tittet bort på Maria som hadde lagt bort mobilen og kom bort til meg. Hun satte seg på huk ved siden av meg, og strøk fingrene nedover nakken min. "Hei, Gråpote." Begynte hun rolig. "Har du våknet, du." Hun klødde meg bak øret nå. Jeg lente hodet bakover i hendene hennes. "Ja, usj. Fikk du bedøvelse. Det var ikke noe godt. Og så besvimte du etter det. Nei, usja meg." Jeg la hodet ned på potene og lukket øynene. Det var så behagelig å bli klødd bak ørene. Så forsvant hånden, og jeg så opp. Maria var på vei til å gå. Jeg prøvde å reise meg igjen, og klarte det denne gangen selv om jeg ikke kunne føle beina. Med noen vaklende prøveskritt greide jeg å gå sikkert igjen. Jeg labbet mot matskålen og spiste opp alt tørrfóret før jeg gikk ut i finværet. Ravnepote satt ute på gjerdet og slikket seg. "Hei Ravnepote!" mjauet jeg og hoppet opp på gjerdet ved siden av ham. Han så på meg og svarte. "Hei Gråpote! Jeg har vært så beskymret for deg, at du aner ikke! Hvordan gikk det? Med han-vi-frykter, altså. Nei, det ble feil... Jeg mener, hvordan gikk det med deg når han-vi-frykter kom!" Jeg skulle akkuratt til å svare, da han avbrøt meg. "Jeg har sittet her å ventet helt siden du ble hentet av Maria!" Plutselig sa en annen kjent stemme hei, og Flekken presset seg mellom meg og Ravnepote og satte seg ned. Han vendte oppmerksomheten mot Ravnepote og sa: "Hei, du Ravnepote, hvor har du vært!? Jeg har gått rundt å lett etter deg! I det ene øyeblikket for kanskje fem minutter siden satt du på gjerdet ditt og i neste øyeblikk var du borte! Og nå sitter du her." Jeg så bort på Ravnepote. "Jeg syntes du sa at du hadde sittet her helt siden jeg ble hentet av Maria, jeg. Men det var visst helt feil." Ravnepote rødmet om mulig under pelsen. "Åh, nei da! Ravnepote har bare sittet her i maks fem minutter! Jeg og Ravnepote har vært sammen resten av tiden!" Mjauet Flekken. Det så ut som om Ravnepote ble enda rødere i ansiktet. "Hm. Interessant." sa jeg. Ravnepote prøvde å smile uskyldig, noe som var litt vanskelig, etter som han var en katt. "Så... Hvordan gikk det med doktoren? Du ser ikke helt... ut som jeg forestilte meg. Altså, etter timen med doktoren." Flekken begynte å slikke potene sine. "Hm. Det gikk bra, egentlig. Hvis du ikke tenker på at potene mine nå kjennes ut som gelé, og at han stakk en sprøyte i meg..." Jeg grøsset ved tanken. "E-en sprøyte?" Utbrøt Ravnepote. "En SPRØYTE?!" Jeg nikket. Plutselig begynte det å dryppe på himmelen, og etter bare noen få sekunder, pøsregnet det. Jeg hadde vært for opptatt av å snakke til å ha lagt merke til den blygra skyen som dekket himmelen. "Jeg går inn nå, jeg." sa jeg. "Jeg vil IKKE bli våt." Ravnepote og Flekken sa seg enige. De spurtet av sted, begge to. Jeg gikk inn og la meg i kattesenga, krøp sammen til en ball for å få tilbake varmen det iskalde regnet hadde tatt fra meg. Så sovnet jeg.

Jeg våknet av det skarpe sollyset som skar seg gjennom vinduet. Jeg reiste meg og strakte på potene før jeg sakte tuslet ut og over veien til Flekken. Bakken var fuktig og langs veikanten hadde store vannpytter samlet seg opp. Jeg gikk inn i katteluka til Flekken, og så at han lå i kattesenga si i den store lyse stua. Kattesenga sto ved siden av den store hvite tresetersofaen. Foran den sto ett hvitt trebord. I enden av tre bordet sto en tosetersofa av samme stoff som den andre. På veggen hang en flatskjerm. Jeg gikk bort til Flekken og dultet borti med snuten. Han løftet på hodet og så på meg med dovne øyne. "Hva?" spurte han grettent. "Nei, ikke noe mer enn at skogen står i brann, og at Ravnepote sitter i et tre, omringet av flammer..." sa jeg med en skuldertrekning. "HVA?!" utbrøt Flekken. "Hvor da?! Hva venter vi på?! Kom!" Flekken var allerede halvveis til døra. Jeg fulgte etter ham ut. Vi halvveis løp til skogen. Når vi sto rett utenfor skogbrynet, stanset Flekken. "Jeg ser ikke noen flammer jeg!" sa han. "Lenger inn i skogen!" sa jeg og travet i forveien. Flekken hadde straks tatt meg igjen og sprintet gjennom skogen. Etter et stykke, stoppet Flekken igjen. "Hvor er flammene?!" Jeg satte meg ned ved siden av ham og begynte å slikke potene. "Hva?! "Hvordan kan du bare sette deg ned der og slikke deg når vennen vår er i dødsfare?! Ditt ufølsomme udyr!" hveste Flekken. "Det er ingen flammer, Flekken. Jeg bare lurte deg for å få deg opp av senga." Sa jeg og flirte. "Du skulle ha sett deg selv! Du bare... Og jeg bare... Og så bare..." Jeg klarte ikke holde meg lenger og brølte av latter. "Haha, veldig morsomt." mumlet Flekken. "Du fikk meg til å hoppe ut av senga så fort at jeg fikk vondt i hodet! Klagde han. Jeg flirte. "Man må jo ha det litt morsomt i blandt!" Plutselig kjente jeg en voldsom smerte i siden. Jeg skrek av mine lungers fulle kraft, ikke bare av smerte, men også av overraskelse. Flekken skvatt ved siden av meg. Jeg spant rundt og sto plutselig ansikt til ansikt med en stor, hvit hannkatt. Den samme jeg hadde møtt en gang før. Jeg kunne kjenne pusten hans i ansiktet. Det raslet i buskene bak meg, og den brune hannkatten hoppet frem og angrep Flekken. Som jeg tenkte. De var alltid to. Den hvite hannkatten rygget litt bakover, før han hoppet opp i lufta. Jeg kastet meg fremover for å unngå klørne hans i ryggen. Hannkatten landet bak meg, men denne gangen var det jeg som angrep først. Jeg hoppet opp på hannkatten og satte klørne i nakken hans for å holde meg fast. Så satte jeg tennene mellom potene mine. For første gang reagerte hankatten. Han skrek og virvlet rundt, og plutselig lå jeg i bakken. Jeg hadde fortsatt tennene i nakken hans, og han lå på ryggen oppå meg. Han klarte å vri kroppen halvveis rundt, så han fikk satt den ene poten i magen på meg, mens han brukte den andre til å gyve løs på hodet mitt. Plutselig slapp han taket og slappet av. Jeg dyttet han ned i bakken, men han bare lå der. Av forbauselse slapp jeg taket i nakken hans og trakk meg litt unna. Hadde han gitt opp? Jeg unnet meg ett øyeblikk for å se til Flekken, men det skulle jeg ikke ha gjort. Den hvite hannkatten kom seg på beina og hoppet opp på meg. Det hadde vært et triks. Jeg slo og sparket med beina, men til ingen nytte. Han hadde overtaket nå. Hannkatten satte tennene i nakken på meg, og klørne i siden. Så lå jeg plutselig i bakken igjen. Jeg så bort på Flekken igjen. Den brune hannkatten hadde også overtaket nå. Plutselig kjente jeg det svi langs halsen og opp kjevepartiet. Jeg rettet oppmerksomheten mot den hvite hannkatten igjen. Han hadde flyttet tennene til halsen min. Strupen min var bare noen centimeter unna tennene hans. Jeg begynte å tenke på rømningsalternaiver. Jeg kunne ikke få overtaket nå, for han var så mye sterkere enn meg. Jeg kunne selvsagt ha latt være å kjempe, men jeg tenkte at Maria ikke ville blitt så gald da, og at Flekken, som da kom til å overleve for jeg var ganske sikker på at kattene bare trengte en av oss, ville bli sur, og ikke komme i begravelsen min. Jeg vurderte to ting: én, å bestikke kattene med at de kunne få maten min i en uke, noe som ikke kom til å gå så bra, ettersom jeg var ganske sikker på at de hadde bedre mat selv, og to, å avlede dem for å så stikke av. Jeg kom frem til at nummer to var smartest. "Vent!" mjauet jeg. "Jeg har en venn jeg også må hente, for da blir det mer mat til dere!" Ingen av kattene reagerte. Plutselig stivnet den hvite hannkatten. Dette utnyttet jeg til å vri meg unna grepet hans, og sette tennene i ryggen til den brune hannkatten. Han stivnet et øyeblikk før han rettet blikket mot meg. Jeg spurtet av sted med Flekken hakk i hel. Da vi kom frem til huset mitt, satte jeg meg på trappa. Så begynte jeg å slikke sårene mine. "Jeg går hjem og legger meg, jeg." sa Flekken. Han hadde ikke like mange sår som meg. "Ok." sa jeg. Så gikk Flekken hjem til seg, og jeg inn i huset mitt. Jeg la meg i senga, men prøvde ikke å sove, for jeg visste at hvis jeg sovnet, kom jeg til å ha mareritt. Jeg ble bare liggende å slappe av.