Et liv som katt

Kapittel 11

Jeg løp. Jeg visste ikke hvorfor, bare at jeg løp etter noen. Himmelen var kullsort, og det eneste som gjorde at jeg kunne se noe, var lysende gule prikker inne i buskene på hver side av stien. Jeg løp i skogen, det visste jeg, for bak buskene, var det en stor ugjennomtrengelig vegg av trær. Stien jeg løp på var smal, og barnålene stakk under potene der jeg løp. Jeg kunne ikke se lenger enn fem meter foran meg, men stien tok ingen svinger og jeg hadde ikke støtt på noe til nå, så jeg var ikke redd for å kræsje inn i noe. Jeg hadde løpt slik i kanskje en time. Bare løpt, og løpt, og løpt. Plutselig stoppet jeg. Jeg visste ikke hvorfor. Jeg bare hadde på følelsen at noe var galt. Jeg speidet inn i buskene. De gule lysene var ikke lenger lys, men gule prikker. De beveget seg. Så lyste de plutselig igjen. Da så jeg at det ikke var lys. Det var øyne. Gule katteøyne. Katteøyne som tilhørte unaturlig store katteskikkelser. De kom nærmere. Alle hveste, og det var kanskje tjue av dem. Så angrep de.
Jeg våknet.

Det var ikke før jeg våknet, at jeg skjønte hvem jeg hadde løpt etter. Namia. Jeg savnet henne, selv om det ikke engang hadde gått en dag siden hun forlot meg. Det var bare underbevisstheten min som visste at hun hadde reist, og at jeg ville savne henne. Jeg visste ikke hvorfor jeg savnet henne. Hun var en villkatt med litt av et temperament. Jeg kjente henne nesten ikke. Jeg møtte henne for to dager siden, og likevel savnet jeg henne. Vi hadde ikke tilbrakt mye tid sammen heller.
Jeg reiste meg og så meg rundt. Det var mørkt i hele huset, men måneskinn sivet inn gjennom kjøkkenvinduet over matskålen min og gjorde at det gikk an å se noe. Det fikk stua til å få et blålig skjær over seg. Klokka var sikkert rundt ett-to tiden. Jeg gikk bort til matskålen og spiste opp tørrfôret jeg ikke hadde spist dagen før. (Jeg var ikke like glad i mat som Flekken)
Det var trist å vite at jeg aldri ville se Namia igjen. Dagen før hadde jeg lett rundt i skogen sammen med Ravnepote, Flekken og Clarie, etter at hun forsvant. Ingen hadde funnet henne, eller noe spor av henne. Sent den kvelden hadde jeg gått hjem for å legge meg. Jeg hadde visst allerede før vi begynte å lete, at det var forgjeves. Vi kunne ikke finne henne. Da ville hun ikke ha fortalt det til meg.
Jeg måtte snakke med noen. Flekken, var det første som dukket opp i hjernen min.
Jeg løp ut katteluka og ut porten. Der bråstoppet jeg. Det var noe i skyggene fra buskene. Jeg gikk nærmere. Det så ut som en katteskikkelse. Jeg gikk til jeg kunne se hva det var. Håpet som hadde bygget seg opp i brystet mitt, forsvant like fort som det hadde kommet. Det var en gren som hadde sneket seg ut gjennom gjerdet og hang ned på asfalten. Jeg trasket bort til porten til Flekken, tristere nå enn før. Det var egentlig litt rart, for jeg hadde visst inne i meg at hun ikke kom tilbake. Jeg måtte bare klare å overbevise det for resten av meg.
Jeg kom meg inn i huset til Flekken, og gikk bort til kattesenga hans. Den var tom. Jeg gikk nedover gangen til jeg kom til en hvit dør med et lite hvitt hjerteformet skilt på. Skiltet var omkranset av gullfargede blonder og blomster. På skiltet sto det; 'mommy and daddy's bedroom'.
Døra sto på gløtt. Jeg gikk inn. Midt i rommet sto en stor hvit dobbeltseng med grått sengetrekk. Cathy og Johans, mannen til Cathy, lå og sov. Johan snorket høyt. Jeg hoppet opp i fotenden av senga. Flekken lå sammenkrøpet ved føttene til Johan. Jeg hoppet over føttene til Cathy og gikk bort til Flekken.
"Hei, Flekken. Du må våkne." hvisket jeg. Selv om menneskene bare hører mjauing, kan den være i forskjellig volum. Jeg ville nødig vekke Cathy eller Johan, og bli sparket ned på gulvet av at de skvetter når de ser to katter i sengen.
Da Flekken ikke reagerte, hvisket jeg litt høyere; "Flekken! Du må våkne! Vi må snakke sammen!"
"Hmm?" sa flekken søvnig.
"Vi må snakke sammen." jeg dyttet snuten mot hodet hans så han ikke lenger lå sammenkrøpet.
"Gråpote, jeg vet at du lurer meg. Det er ingen brann i skogen." var det siste han sa før han falt inn i drømmeland igjen.
"Mmm... Våtfó..." sa han i søvne. Så gispet han, før han begynte å snakke igjen. "...rrrrrrrr. Våtfórrr..."
Jeg dyttet i ham med poten.
"Flekken! Våkne!" sa jeg. Men med ett angret jeg meg.
Cathy gjespet og lente seg på albuen.
"Hysj, Flekken." sa hun søvnig. Hun hadde ikke åpnet øynene. Enda. Hvis hun så meg her, ville hun kaste meg ut av huset for resten av livet.
Da jeg var kattunge, hadde jeg vært på besøk her. Jeg løpt rett inn på rommet deres, fordi Flekken hadde vært der. Siden han også var kattunge da, visste han ikke bedre. Vi lekte jo bare. Så begynte vi å klore opp sengetøyet.
Jeg hadde hoppet ned fra sengen og bort til en antikk sofastol. Jeg hadde begynt å klore opp den også. Så hadde Flekken, som fortsatt klorte på senga, falt ned. Idet Cathy hadde kommet inn i rommet, hadde Flekken løpt bort til henne. Ingen av oss hadde tenkt på at vi kanskje ikke fikk lov til å gjøre dette, men Flekken var bare glad i kos, det var derfor han hadde løpt til Cathy.
Jeg hadde stått alene igjen å klort opp sofastolen, og det fikk det jo selvsagt til å se ut som om jeg hadde gjort alt.
Cathy hadde løpt rett bort til sofastolen, men jeg skjønte fortsatt ikke hvorfor den var så spesiell. Det var bare en lyseblå sofastol, liksom! Men så ble jeg utestengt fra rommene i dette huset. Urettferdig. Flekken hadde jo også vært med!
Jeg bet tak i nakken til Flekken forsiktig så han ikke skulle få vondt, og dro ham med under senga. Fallet fra senga til gulvet ble dempet av teppet.
"Au!" utbrøt han. "Hva var det godt for?" han var lys våken nå.
"Hysj!" jeg stirret på ham. "Cathy!"
"Gir mening." stemmen til Flekken var likegyldig.
"Hysj! Ok. Når hun har sovnet igjen, går vi ut herifra. Greit?" jeg hvisket fortsatt.
"Yes, sir, Yes!" han lagde stemmen mørkere og mer seriøs.
"HYSJ! Greit. Nå går du opp og sjekker. Lat som om du skal legge deg, men så ombestemmer du deg."
Flekken hoppet opp på senga. Jeg kunne høre fra knirkene og lydene fra madrassen at han sirklet rund, sånn som katter ofte gjør når de skal legge seg et sted. Så kom han ned igjen.
"Greit. Hun sover." han ledet an ut døra. Når vi kom til stua, satte han seg ned på teppet. Jeg satte meg overfor ham. "Hva var det du ville?" spurte han.
"Jeg vil snakke. Jeg får ikke sove, og jeg har hatt mareritt. Jeg trengte noen å snakke med."
Flekken sukket oppgitt.
Jeg fortsatte;
"Jeg drømte at jeg løp inne i en skog. Alt var helt mørkt, men lysende gule prikker i buskene lyste opp veien. Jeg løp etter noen, det vet jeg. Jeg vet ikke hvordan jeg vet det. Etter en lang stund stoppet jeg. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg stoppet. Så begynte de gule lysene å røre på seg. Det var tydeligvis katteøyne. Så kom de mot meg, og jeg våknet." jeg tok ikke med det at jeg hadde løpt etter Namia. Hva ville han tro da?
Flekken gjespet. "Det med skogen fikk du sikkert av at vi lette etter Namia i går. Og kattene er sikkert villkattene her i skogen." han reiste seg og gikk bort til meg. "Kan du sove nå?"
"Greit. Kan prøve." jeg smilte.
"Og gå til Ravnepote neste gang du våkner. Jeg liker å sove heeeelt ut."
Jeg trasket ut av huset og inn i mitt eget.
Namia. tenkte jeg.
Namia.