Et liv som katt

Prolog

Jeg våknet av at noen begynte å snakke høyt.
"Ja, her ser du kattungene. Der borte sitter moren. Den du så der ute var faren, som sagt."
Jeg åpnet øynene, men det eneste som møtte blikket mitt var hvitt. Alt var helt hvitt. Jeg kunne ikke se noe. Jeg strakte en prøvende pote mot det hvite, og falt av overraskelse idet den traff noe hardt.
"Hvem er så dette?" spurte en kvinnelig stemme. Jeg hadde begynt å hoppe inn i veggen. Akkurat idet jeg skulle til å treffe veggen for fjerde gang, var det noen som løftet meg opp. Mannen jeg hadde sett så mange ganger før, snudde meg så jeg plutselig kunne se igjen. Jeg følte meg dustete. Det hvite jeg hadde sett for bare noen sekunder siden, var veggen.
"Dette er Stone. Han er den livligste i kullet, og den eneste med helt grå pels. Akkurat som stein." Mannen så bort på kvinnen. Det mørkebrune håret hennes var satt opp i en sporty hestehale, og ansiktet var mykt og omtenksomt. Hun hadde på seg en lys blå sommerkjole, og måtte være i 20-årene, fastslo jeg.
"Stone." mumlet hun. "Hvem er dette da?" Kvinnen så bort på Purple. Hun hadde lysegrå pels, med ett brunt øre, og brune poter.
"Det der er Purple. Den eneste jenta i kullet." Mannen vendte seg mot de to andre kattungene som drev å bet hverandre i øret.
"Dette er Toy og Michael. Michael er oppkalt etter Michael Jackson, fordi han synger hele tiden." mannen lo.
"Og Toy heter Toy fordi han er så glad i å leke."
"Hva med Purple? Hva er historien bak navnet hennes?" kvinnemenneske så spørrende på eieren min.
"Eh... hun fikk navnet fordi hun nekter å ha på seg det blå halsbåndet vi kjøpte til henne, men det går helt fint å ta på henne det lilla." mannen rødmet
Kvinnen lo.
"Jeg likte Stone veldig godt. Jeg kan trenge noen til å gjøre det litt mer livlig i huset mitt." hun klappet meg forsiktig på hodet.
"Ja, han er din hvis du vil ha ham."
"Jeg skal tenke over det, så kommer jeg tilbake om en uke." Kvinnen smilte og forlot tomten.

*

Det hadde gått én uke, og i dag skulle det hyggelige kvinnemenneske komme tilbake. Akkurat idet jeg kom på den tanken, ringte det på døra. Jeg spratt opp og løp så fort jeg kunne til mannen som hadde vist seg å hete Christopher, og kvinnemenneske. Hun var tilbake.
"Hei." sa hun idet døra åpnet seg. Christopher viste henne inn, og jeg fulgte etter dem.
"Har du bestemt deg?" spurte Christopher og smilte til kvinnen. "Toy ble hentet i går, dessverre."
"Nei, jeg vil ikke ha Toy. Jeg vil ha Stone. Er han her fremdeles?" kvinnen så seg rundt i rommet.
"Ja, han står bak deg." Christopher prøvde så godt han kunne å skule irritasjonen.
Jeg sprintet mot henne, men snublet på veien. Damen lo da jeg prøvde å stable meg på beina igjen, men feilet i forsøket og landet med et puff på magen med beina vendt utover. Kvinnen kom mot meg, strakte ned hånda for å la meg lukte, og løftet meg forsiktig opp. Jeg strøk hodet mot underarmen hennes, og hun strøk meg forsiktig på haken. Forsiktig bet jeg henne i fingeren, men hun smilte bare av mitt mislykkede forsøk, for munnen min var fortsatt tannløs.
"Han er nusselig." kvinnen vendte oppmerksomheten mot Christopher.
"Han har alltid vært min favoritt." kommenterte han.
"Åh... men du vil ikke beholde ham, da?"
"Nei, nei. Jeg har bare plass i huset til to katter, og moren og faren holder ut en stund til." Christopher smilte.
"Okay. Men jeg har bestemt meg, som sagt. Jeg tar Stone." kvinnen strøk meg over ryggen.
"Ja, fint."
"Når kan jeg hente ham?"
"Um... egentlig når som helst. Når har du tid?"
"Hva med... lørdag?"
"Ja, det blir bra."
"Ok, bra." kvinnen satte meg ned på den burgunderrøde sofaen, før hun gikk ut døra og forsvant.

*

'Sommerfugler,' var det første jeg tenkte idet kvinnen bar meg ut. Jeg satt i armkroken hennes og studerte gule sitronsommerfugler som svinset rett over hodet på oss. Kvinnen klødde meg bak øret idet hun åpnet bagasjerommet til den sølvfargede Forden som sto på parkeringsplassen. Hun løftet opp et lite teppe med små kattepoter og avdekket et lite bur med blå plastvegger. Damen åpnet den lille, blå plastdøra, satte meg forsiktig på det sorte plastgulvet og stengte døra samtidig som hun godsnakket med meg.

*

Jeg våknet en stund senere av at hodet mitt traff noe hardt. Jeg åpnet øynene mine og så at jeg var presset inn i et av hjørnene i buret. Vi var tydelig vis ikke fremme, for Forden humpet videre bortover en kronglete vei.
Jeg gjespet og skulle akuratt til å sette meg opp da bilen kjørte over en hump, og jeg landet med et dump på skulderen. Jeg stirret irritert i bakken. Plutselig stanset bilen, og jeg reiste meg med et gjesp. Noen smalt igjen en dør, før plastdøra ble sakte åpnet. Kvinnen smilte et vennlig smil til meg, før hun lukket døra igjen. Hun løftet opp buret så jeg mistet balansen og falt fremover. Jeg reiste meg forsiktig og tittet ut gjennom sprinklene. Foran meg sto et lite, grått, hus, med firkantede vinduer og hvite rammer. Det svarte taket lente seg skrått mot inngangen, og en stor, hvit, dør med tre små, firkantede, vinduer plassert loddrett nedover på midten.
På det lave, brune, tregjerde satt en liten, hvit kattunge med svarte flekker. Ved siden av satt en lik katt, men voksen. Det så ut som om det var moren til kattungen.
Kvinnen klappet kattene forsiktig på hodet idet hun åpnet porten og gikk inn døra. Hun satte ned buret og åpnet det, og jeg tok noen prøvende skritt ut. Jeg skvatt da kulden traff poten min, og trakk meg rakt tilbake. Kvinnen godsnakket med meg.

*

"Hei!" kattungen foran meg hoppet ivrig opp og ned. Det var den samme jeg hadde sett på gjerdet da jeg ankom.
"Jeg er Flekken!"
Jeg så sjenert på ham.
"Jeg er moren hans. Vi bor i huset overfor deres." den større katten smilte vennlig til meg.
"Vil du være med å leke?" Flekken satte seg ned, prøvde å styre iveren.
"Jeg... jeg vet ikke?" jeg angret meg rett etterpå. Det var uhøflig å ikke presentere seg.
"Jeg heter Stone. Tror jeg?"
Flekken lo. En rullende latter.
"Flekken, la nå gutten få komme seg først. Han kom hit for bare noen timer siden."
"Greit, mamma." Flekken himlet med øynene og så på meg. Jeg lo.
"Vi leker i morgen." fastslo han. Så forsvant kattene inn i huset rett over gaten.
Jeg så opp på kvinnen. Hun hadde tatt meg med ut, og nå holdt hun meg i armene sine.
"Stone." mumlet hun.
"Jeg tror vi må finne et mer passende navn."

*

Etter en lang stund med leking og kloring på det indiske teppet i stuen, fant kvinnen det perfekte navnet;
Gråpote.
Mye bedre, tenkte jeg.

*

Neste morgen våknet jeg tidlig. Først hadde jeg glemt at jeg var hos kvinnen, og jeg ble overrasket da jeg falt ned fra kattestativet. Jeg prustet irritert ut.

Hei!
Unnskyld for at jeg ikke har publisert kapitler på veldig lang tid, men jeg skal prøve å skjerpe meg.