Kapittel 14

4 0 1
                                    

"Nei... Han var med Miss."
"Miss? Miss?! Miss kan ikke sloss! Og Ravnepote er ikke akkurat en slåsskjempe, han heller!
Hva tenkte han på! Å gå i skogen etter at det er blitt forbudt, å være ute med en forsvarsløs katt midt på natten når det er selvsagt at villkattene griper inn! Hvor dum er han egentlig?" Flekken gispet etter luft.
"Jeg hadde tenkt å besøke ham nå. Skal du være med?" Jeg så håpefullt på ham. Jeg hadde ikke veldig lyst til å gå alene dit etter det som skjedde med ham.
"Hva tror du? Jeg skal gi ham skjennepreken, jeg. Men kanskje vi skal  ta med oss Clarie. Hun fortjener også å få vite hva som har skjedd." Flekken var allerede på vei mot huset til Clarie. Jeg fulgte etter.

Vi hadde kommet frem til Clarie sitt hus. Clarie hadde kommet ut til oss og nå satt jeg og forklarte alt for henne.
"Okay. Så Ravnepote er nå... Hos Widney?" stemmen til Clarie var bekymret.
"Ja." jeg reiste meg. "Skal vi gå?"
Flekken og Clarie reiste seg de også og fulgte etter meg.

Clarie og Flekken sto bak meg mens jeg sto rett utenfor åpningen til sykestua.
Det var ikke egentlig en sykestue, det var ett lite rom under skuret i hagen til Widney. Sykestua hadde en gang vært et muldvarphull. En planke lå på skrå over åpningen og høyt gress vokste rundt plankeveggen til det gulmalte skuret. Resten av plenen var klippet kort.
Huset var gråmalt og veggene var av sement. Det kom røyk ut av murpipa som stakk ut av det sorte taket.
En stor glassdør førte ut til en stor hvitmalt veranda av tre dekte det meste av plenen og ett rundt trebord med fire matchende stoler var plassert midt på verandaen. På plenen sto ett huskestativ og lenger borte sto ett stort eiketre med en trehytte med en  grønn presenning som tak.
"Hei. Kom inn." sa Widney stille da jeg kom til syne i åpningen. Jeg dukket under planken og kom inn. Hun smilte trist til oss idet Flekken og Clarie også kom inn. Jeg hadde aldri vært her personlig, men alle i nabolaget kjente hverandre og visste hvor alle bodde, så det var lett å finne frem til sykestua.
Veggene og gulvet var av jord, men taket var av tre på grunn av skuret over oss. Sykestua var et lite rom, med akkurat plass nok til fem katter. Ravnepote lå i ett hjørne med øynene lukket og Widney satt ved siden av ham. Miss var også her, og hun satt bak Widney. Jeg gikk bort til Ravnepote og så på ham med en blanding av bekymring og tristhet. Han så ikke mye bedre ut, men han blødde i hvert fall ikke lenger. Flekken og Clarie stelte seg bak meg. Ravnepote åpnet øynene sakte. "Hei." sa han stille.
"Hei." jeg smilte forsiktig. Flekken kom frem og stelte seg ved siden av meg.
"Er du i form for en skjennepreken?" mjauet han og smilte lurt.
"Hm." Ravnepote smilte trist. "Ja, jeg er vel det."
"Greit." sa Flekken bestemt. "Hvordan kunne du gå alene i skogen så sent, når du vet farene for et angrep! Okay, kanskje du ikke var alene, men Miss kan ikke sloss!"
Miss kremtet og smalnet øynene. Flekken så raskt på henne før han så tilbake på Ravnepote og fortsatte; "Greit, kanskje hun kan sloss, men hun kan ikke sammenlignes med en villkatt! Det kan ikke du heller. Det er til og med forbudt å være i skogen nå. Hva tenkte du på?" Flekken trakk pusten dypt for å roe seg ned. "Unnskyld. Jeg bare skjønner ikke hvordan du tenker." Han smilte forsiktig.
"For det første," startet Miss. "Så har jeg minst like mye sjans mot en villkatt som du har."
Flekken fnyste.
"Og for det andre, så var det ikke vår feil at vi endte opp i skogen så sent." Miss kom nærmere oss og satte seg ved siden av Widney.
"Var det ikke deres skyld?" Clarie så overrasket på Miss.
"Nei. Noen førte oss inn i skogen. Vi så ikke hvem, men en eller annen katt ba oss om å følge etter ham. Det så ut som Laino. Han var i hvert fall svart og hvit." Miss så fort bort på Ravnepote før hun rettet oppmerksomheten mot oss igjen.
"Jeg lar dere være litt i fred så dere kan snakke litt. Er det greit? Hvis det er noe er jeg bare rett utenfor." Widney så på oss.
"Okay." jeg smilte forsiktig. Hun trasket ut åpningen, men vekslet ett siste blikk med Miss først for å se om det var greit at hun forlot. Miss nikket kort før han fortsatte;
"Vi fulgte etter ham, for vi trodde at han skulle vise oss noe eller ville leke, men nei da. I skogen forsvant han. Vi lette litt etter ham, før vi ble angrepet. Jeg tror kanskje det var meningen at vi skulle følge etter ham for å så bli angrepet. Jeg tror det var meningen." Miss rettet seg opp.
Laino var en liten hvit katt med sorte flekker. Han var en ung voksen katt, men oppførte seg ganske barnslig iblant.
"Tror du det var Laino? Han ville vel ikke gjort noe sånt?" Flekken så tvilende på Miss.
"Enig. Det kan ikke ha vært Laino." sa Clarie og satte seg ett skritt frem.
"Jeg vet ikke helt... Folk overrasker." Miss nølte.
Ravnepote, som ikke hadde sagt noe på en stund, brøt inn;
"Jeg tror det var Laino. Jeg er ganske sikker faktisk. Han var cirka like høy og hadde den samme sorte flekken over øyet." Han hadde øynene lukket idet han snakket.
Miss nikket anerkjennende.
"Men i hvert fall så fulgte vi etter han. Når vi kom til sletta begynte han å løpe fortere. Han forsvant inn i buskene og så så vi ikke noe mer til ham. Så ble vi angrepet."
"Rart." Jeg trakk brynene sammen.
"Vi får finne ut av dette senere. Men akkurat nå kan vi bare kose oss og snakke om hyggelige ting." Clarie smilte. Alle sammen sa seg enige.
Vi snakket sammen og hadde det hyggelig en stund til, før Flekken fant ut at han måtte snakke med Laino. Clarie ble med ham, og Miss sa at hun var trøtt etter å ikke ha sovet noen ting den natten. Jeg dro hjem til meg og Flekken og Clarie dro for å finne Laino. Miss ble igjen med Ravnepote, så jeg tenkte at han kanskje også hadde fått beskjed om å bli der så Widney kunne se på ham.
Jeg var ganske takknemlig for at vi endelig kunne dra hjem. Jeg var ganske trøtt, jeg også men det hadde vært hyggelig å snakke sammen.
Jeg trasket hjemover. Vel hjemme la jeg meg i kattesenga, før jeg sovnet tungt.

Et liv som kattWhere stories live. Discover now