Et liv som katt

Kapittel 9

Neste morgen regnet det lett. Jeg åpnet øynene, og det første jeg la merke til, var Maria. Hun sto og tørket opp sølevannet fra gulvet med en tørrmopp.
"God morgen," sa hun da hun så at jeg var våken. "Du et litt av en sølekatt, som griser så mye med vannet." Hun smilte til meg. "I dag skal jeg til byen. Du går vel bare ut med Flekken, du. Eller?" Maria satte fra seg tørrmoppen på badet, før hun kom bort til meg igjen. Hun satte seg på kne ved siden av kattesenga mi og strøk meg over hodet og ryggen. Tenk at jeg noen gang hadde tvilt på Maria. En malende lyd unnslapp strupen min. Jeg la ørene flatt bakover og lukket øynene. Hun reiste seg, og jeg fulgte hennes eksempel. Så travet jeg ut katteluka. Utrolig nok hadde det sluttet å regne. En stor sølepytt hadde samlet seg rett nedenfor trappa. Jeg travet ned trappa, og gjennom sølepytten uten å bry meg. Da jeg kom utenfor porten, satt Namia og ventet på meg. Jeg sukket.
"Ååh. Jeg trodde det hele var en drøm." stønnet jeg da jeg så henne.
"En bra eller dårlig?" Hun så spørrende på meg.
"Kommer an på." Jeg begynte å gå over gata. "Åh, filler'n! Det er over soloppgang! Vi skulle møtes hos Flekken ved soloppgang." Jeg sprang over den våte veien, så vannet sprutet etter meg. Namia fulgte etter.
Jeg hoppet over porten, og inn i hagen hans. Flekken, Ravnepote, Miss og Clarie satt allerede og ventet.
Miss var en sort hunnkatt som bodde i huset ved siden av Stripe. Hun var en venn av Ravnepote, men også en god venn av oss andre. Clarie var en liten lysebrun chihuahua som av og til hang med oss. Hun bodde to hus bortenfor Miss. De skulle også til møtet, så vi hadde avtalt å gå sammen. Møtet var hos Pusi, en stor, muskuløs, brun hannkatt som hatet navnet sitt. Han bodde noen hus bortenfor Stripe. Jeg hadde ikke egentlig skjønt helt hvorfor vi skulle møtes hos Flekken, når det var raskere å gå til Clarie, Miss eller Ravnepote. Eller skjønt hvorfor vi skulle møtes så tidlig. Det hadde visst noe med at Flekken ville komme tidlig til møtet.
"Hvem er det?" Spurte Clarie med den lyse stemmen sin da jeg og Namia kom til syne. De satt i en halvsirkel, så jeg satte meg ved siden av Miss, som satt ved siden av Ravnepote. Ravnepote satt ved siden av Flekken som satt ved siden av Clarie. Namia satte seg ved siden av meg og Clarie.
"Namia, dette er Miss, Ravnepote, Flekken og Clarie. Flekken og Ravnepote har du jo møtt før." Namia hveste mot Flekken, som flirte.
"Folkens, dette er villkatten Namia."
"Villkatt?" spurte Miss. "Er det henne møtet handler om?"
"Ja. Og de andre i klanen hennes." Jeg så bort på Namia.
"Burde ikke Stripe ta seg av villkatten?" Spurte Miss. Det var tydelig at hun ikke var så begeistret for å ha Namia her.
"Jeg fikk det i oppgave, så da gjør jeg det." Jeg så strengt på Miss.
"Jeg synes også Stripe burde ta seg av det." Flekken nikket mot Namia.
"Det er han som vil at villkatten skal bli her. Om jeg hadde bestemt, hadde villkatten vært borte for lengst. Langt ute i skogen ett sted, alene og bortkommen," han gliste. Jeg visste at han bare sa det for å fornærme Namia, og at han ville støtte meg og Namia om møtet gikk sånn at vi måtte stemme, som det antagelig gjorde med Stripe som leder.
Namia hveste til Flekken og reiste seg.
"Nei. Namia blir her. Vi skal ta henne med på møtet etterpå, og da får vi se hva de gjør med henne. Sånn er saken. Har dere noe i mot det?" Jeg smalnet øynene.
"Egentlig." Miss så på Namia.
"Miss? Hva var det du sa? Jeg tror jeg hørte feil. Har du noe imot det?" jeg stirret sint på henne."
"Nei da." sukket hun.
"Vi burde gå nå. Møtet begynner snart, og jeg vil være tidlig ute." Flekken reiste seg og begynte å gå. Alle fulgte etter. Namia gikk ved siden av meg.

Vi hadde kommet frem til huset til Pusi, og satte oss ned i hagen i en rekke. Pusi og Stripe sto med ansiktene vendt mot oss en meter foran. Catness, Lily, Garfield og Blacky hadde allerede kommet. De satt på en rekke bak oss andre.
Lily var en liten hvit kattunge, med en guloranje flekk på ryggen. Den venstre forpoten var mørk oransje. Lily var datteren til Catness, en hvit hunnkatt med grå snute, og Garfield, en oransje hannkatt med mørkere striper.
Blacky var en svart hunnkatt med brune øyne. Hun var av den stille typen, som nesten aldri sa noe. Jeg tror ikke jeg hadde hørt henne si noe i hele mitt liv. Men så var jeg ikke akkurat bestevenn med henne heller, da. De få gangene jeg så henne, gikk vi bare forbi hverandre. Jeg tror ikke hun hadde noen gode venner. Hun satt å stirret omhyggelig på Namia hele tiden mens vi ventet.
Litt senere kom huskyen Charm, sammen med dachsen Alfa.
Charm var en brun husky med ett blått øye, og ett grått. Han hadde kommet hit i fjord sammen med eierne sine.
Alfa var en liten dverg-dachs som bodde ved siden av Charm. Han hadde vist Charm rundt i nabolaget dager etter at Charm flyttet hit. Han var grå på toppen av hodet, og videre på toppen av ryggen. Resten av kroppen var mørk brun.
Rett etter dem kom Misty og Missy. De var to lysebrune søskenkatter. Begge to hadde irriterende lyse stemmer, og var veldig innpåslitne.
Etter at alle hadde kommet begynte møtet. Bare tre hunder hadde kommet, og jeg vet ikke hvor mange katter.

"Hei, alle sammen. I dag er vi samlet på grunn av villkatter." Stripe snakket høyt og tydelig så alle fire rekkene med katter og hunder skulle høre ham. Mange av kattene og hundene gispet idet de hørte 'villkatt'.
"Vi har klart å samle ni av elleve katter og tre av seks hunder. Det er bra."
Det var så mange av hundene som ikke hadde kunnet komme fordi de fleste hunder fikk ikke gå fritt rundt som de ville. De få hundene som hadde kommet hadde hoppet over gjerdene.
"Kan villkatten komme frem?" Stripe rettet et ondt blikk mot Namia. Jeg sendte henne et hjelpende blikk, og gikk sammen med henne opp. Vi stelte oss ved siden av Stripe.
"Gråpote, du er ingen villkatt. Sett deg." Han sende meg et strengt blikk.
Jeg gikk nervøst og satte meg ved siden av Ravnepote og en honningfarget hannkatt ved navn Basix igjen. Namia ble stående å se redd på folkemengden.
Jeg sendte henne et oppmuntrende smil.
"Først. Dette er en villkatt som angrep to huskatter her om dagen. Hun ble nedkjempet, og tatt med som gissel til meg i går. I dag skal vi stemme over om hun skal få lov til å bli hos oss en stund. Men før det, må hun få lov til å si noe selv også." Stripe så stolt utover mengden. Jeg visste at møtet ville ende slik. Stripe henvendte seg til Namia. "Villkatt, kan du si noe om deg selv eller hva nå du vil si?" Han så irritert på henne.
Namia kremtet.
"Jeg er en villkatt. Jeg vet at huskattene ikke er så begeistret for villkatter, men likevel.
Jeg ble tatt fra meg foreldrene mine noen uker etter at jeg var født. En stor hannkatt som ble kalt Blackpaw, trente meg opp. Jeg ble trent opp til å jakte, sloss og overleve i naturen allerede i den alderen." Stemmen hennes var først nervøs, men så ble den mer og mer selvsikker. "Ettersom jeg hadde en så sterk trener, var det store sjanser for at jeg ville dø i kamptimene. Men jeg overlevde. Siden jeg ble trent opp som så liten, lærte jeg aldri å sloss ordentlig. Jeg lærte heller aldri å jakte. Når jeg ble større, måtte jeg hjelpe til å finne mat til de eldre. Jeg holdte på å bli utvist fordi jeg aldri kom med mer mat enn en mus, eller av og til en fugl også. De forventet mer, men jeg klarte ikke å fange mer. Så ble jeg satt til å sloss, men jeg tapte hver eneste kamp mot slanger og andre katter i treningene. Til slutt ga de opp, og jeg ble kjent som den dummeste katten i klanen. Jeg sto lavest på ranglisten. I går angrep jeg huskattene fordi jeg visste at hvis jeg kom hjem med en bevisstløs huskatt, ville jeg idet minste komme høyere på ranglisten enn de nyfødte som ikke engang kan åpne øynene." Noen av kattene lo. "Men siden jeg ikke har noen trening i kamp, klarte jeg ikke å slå dem. Det var heller jeg som ble tatt med bevisstløs hjem til huskattene.
Det er historien min sagt i kort versjon." Namia smilte nervøst til meg, og jeg smilte tilbake. Jeg hadde fått vite mer om Namia, og det gjorde det lettere for meg å forstå henne.