To spesielle gutter

Del 17

Timene fløy forbi. Vi pratet og koset oss, mens vi snakket om alt mulig.
"Nå går solen ned snart"
Sa Maya mens hun så opp på himmelen. Små farger begynte å spre seg fra solen.
"Kom"
Sa Martinus og fulgte oss til stranden vi hadde sett tidligere.
"Se så fine skjell!"
Maya plukket opp noen skjell fra vannkanten og viste det til oss, mest til Martinus.
"Kom Maya, jeg må vise deg skjellsamlingen vår!"
Så dro Martinus Maya med seg litt bortenfor oss. Marcus satte seg ned på en stein. En stor stein.
Skulle jeg sette meg ved siden av?
Normalt vis hadde jeg ikke turt det, men med Marcus er alt annerledes. Jeg følte meg så trygg, så beroliget. Og uten at jeg viste det, hadde jeg satt meg ned ved siden av han. Det luktet vanilje. Han hadde ikke hårgelé så håret hang fint. Øyene hans ble mørkere og mystiske pga lyset og pusten min synkroniserte seg med hans.
Han satte seg nærmere meg.
"Det er virkelig fint"
Sa jeg.
"Du er også virkelige fin"
Svarte han, og så på meg. Rødfargen flammer i kinnene mine. Men dempet seg raskt når han tok armen sin rundt skulderen min, og den beroligende følelsen kom. Og så kom det opp for meg. Jeg sitter i armene til selveste Marcus Gunnarsen. Drømmekjæresten min! Gutten alle skriker av, gråter av.
"Du er også fin"
Sa jeg til han før jeg forelsket meg i himmelen. Alle mulige farger spredte seg magisk ut over himmelen før jeg rakk å si elektrisk.
"Dette er helt utrolig Marcus"
Hvisket jeg svakt til han. Den varme pusten hans skiltet meg nakken når han nikket.
"Nå skjer det"
Og da hørte jeg en svak lyd over havet, det var fyrverkeri i alle farger og fasonger som sprengte på himmelen.
Jeg holdt pusten mens jeg så utover himmelen. Jeg så bort på Marcus.
Øyene mine møtte hans. Han så meg dypt inn i øynene mine, og i et lite sekund ned på leppene mine. Han trakk seg sakte mot meg. Automatisk trakk jeg meg mot han, og lukket øynene. Plutselig kjente jeg noe berørte leppene mine. Marcus. Jeg fikk varm stråling gjennom hele kroppen.
Han plasserte hendene sine på kinnene mine mens han forsettet å kysse meg. Etter en liten stund slapp vi oss fra hverandre. Øyene mine var fortsatt limt inn i hans. De brune øyene. Håret som lå perfekt rundt ansiktet hans. Og hendene hans som han hadde plassert rundt midjen min. Det ble overraskende ikke en pinlig stillhet. Men vi begynte begge å le lavt før Marcus omfavnet meg i en klem. Han begrave ansiktet sitt i håret mitt og jeg kan tyde på at han luktet på det.
"Unnskyld meg, men lukter du på håret mitt?"
Sa jeg med en latter på slutten. Og så luktet han høylytt med vilje og tok en liten hårlukke og la den over munnen sin. Som en bart liksom.
"Var jeg fin nå eller"
Jeg begynte å le av aksangen han lagde.
"Nei"
Sa jeg og begynte å le enda mer. Og son mange sier, har jeg en veldig smittsom latter så Marcus begynte å le han og.
"Martine?"
Sa han og så på meg. Jeg svarte et ja.
"Vil du være min Leah?"

U U U U!!

NOEN ANDRE SOM VIL VÆRE LEAH?!
😍😍😍