To spesielle gutter

Del 19

Marcus's pov:

Alt gikk så fort. Plutselig satt jeg på venterommet på sykehuset, mens jeg tvinnet tomlene om hverandre.
"Hvor er hun?"
Moren til Martine kom løpende bort til meg og pappa.  Pappa reiste seg opp og gikk med moren til Martine ut på gangen.
"Marcus!"
Jeg så opp, det var Maya og Martinus.
"Hvor er Martine?"
Jeg nikket mot et rom ovenfor gangen.
Rom 133. Den blå døren med en sol på.
"Er dere med Martine Solfjord?"
En hvitkledd dame med kort bustete hår kom mot oss. Jeg nikket.
"Hun spør etter Maia..?"
Maya reiste seg opp, og sa "Maya".
Sykepleieren og Maya gikk inn på rommet, mens jeg og Martinus måtte sitte igjen.

Maya's pov:

Damen viste meg bort til en seng. Oppi den lå Martine og sov.
"Hun er sliten, men du kan snakke med henne"
Sa sykepleieren og gikk ut av rommet.
"Maya?"
Martine så på meg.
"Ja?"
Svarte jeg med tårer i øyene.
"Jeg ser dopet ut ikke sant?"
Jeg så på henne. Egentlig så gjør hun det. Øynene var halvåpne og ja, hun så rett og slett dopet ut.
"Hvordan går det?"
Spurte jeg å tok hånden hennes.
"Jeg har vel hatt det bedre"
Sa hun og smilte.

Martine's pov:

En sykepleier kom inn.
"Hei Martine, jeg heter Kaisa"
Hun smilte til meg, og jeg til henne.
"I følge prøvene er du helt frisk, så du kan dra hjem"
Jeg smilte og sa så fint.
"Det er foresten to unge gutter som sitter utenfor og spør etter deg, skal jeg slippe dem inn?"
Maya svarte for meg.
"Bare si at vi kommer om 10 minutter"
Hun nikket og gikk. I mens hun åpnet døren kunne jeg Marcus sitte utenfor meg hodet i hendene. Han så spørrende på sykepleieren, og så så han inn på rommet og gikk øyekontakt med meg. Sommerfuglene fløy rundt i magen. Jeg smilte til til for å vise at alt var ok, men like etter var døren lukket.

1 time senere

Jeg så ut av vinduet mens jeg tenkte på hånden min. Den var flettet inn i hånden til Marcus, og tommelen hans strøk over hånden min.
"Går det bra?"
Marcus så på meg med de brune øynene hans. Han så redd ut, samtidig lykkelig. Jeg nikket og klemte hånden hans litt.
"Nå er det lenge til vi ser hverandre igjen!"
Sa jeg til han når jeg kom på tanken.
Smilet hans ble til et lei-seg-smil og han klemte hånden min som om han var redd for å miste meg.
"Vi må sees neste gang vi drar hit"
Men vi begge vet at de bare har en konsert her 1 gang i året.
"Eller så må du være med oss"
Jeg begynte å smile med tanken, men svarte:
"Det får jeg nok ikke lov til, vi kommer aldri til å se hverandre ofte"
Han så på meg og sa:
"Martine.. Ikke tenk sånn! Jeg lover deg at vi ihvertfall skal se hverandre hver månede! Jeg lager en skype bruker sånn at vi kan skype hver dag! Martine, husk... Du er min Leah"
Og så klemte han meg.

Endelig kom det en ny del:))
Savner gutta veldig mye nå<3
Ser dem 1 eller 2 ganger i året, og har aldri møtt dem backstage eller noe sånt:((

Vote&kommenter for mer❤️