To spesielle gutter

Del 26/2

🍉Jeg kom med en arghlyd, før jeg så på han med tårefylte øyene, og svarte:
"Bestevenninna ble også drept av en bilulykke, for 13 dager siden... Og den som kjørte på henne var faren hennes"🍉

Dagene gikk, og jeg turte ikke å treffe Marcus eller Martinus. Jeg holdt sengen og fortlot bare sengen når jeg skulle på do. Ikke spiste jeg mye, bare drakk masse vann. Mamma trodde på når jeg sa at jeg trodde jeg hadde blitt matforgiftet, og pappa brydde seg ikke.
"Elina, skal du ikke prøve å være med å spise med Marcus, Martinus? Emma og Lucy sitter allerede på kafeen utenfor sammen med dem."
Jeg dro dynen ned fra hodet og stirret på mamma.  Så kom jeg med et UGH-lyd for jeg hev dyna over hodet igjen. Mamma tok det som et nei og låste døren når hun gikk ut. Noen timer senere med Netflix ble jeg sykt lei og satte meg i vinduet og speidet utover havet. Mange mennesker gikk frem og tilbake sammen. Plutselig følte jeg meg veldig ensom, og begynte å tenke på alt det vonde som har skjedd. Når bestevenninna mi ble påkjørt isolerte jeg meg selv. Jeg mistet alle vennene mine, noe som er litt av grunnen til at jeg flytter til Norge.

Pling. Jeg så bort på telefonskjermen som lyste opp, jeg hadde fått en snap. Den var fra macxx02, noen jeg ikke kjente. Jeg tastet meg inn på telefonen, og åpnet snapchat. På bildet så jeg en liten del av et hår, men jeg skjønte med en gang at det var Marcus sitt hår. På bildet sto det: duu... kan du ikke komme ned?❤️
jeg la mobilen ned i sengen med kameraet ned, tok et bilde sånn at det ble svart, og skrev: :(( kanskje i morgen?
Noen sekunder etter jeg hadde sendt den, svarte han med: for sent.
Jeg himlet med øynene og la meg ned i sengen i igjen. Når jeg akkurat hadde rukket å lukke igjen øynene, sovnet jeg.

Jeg skjønte jeg ikke hadde sovet lenge når jeg våknet, fordi jeg hadde mobilen fremdeles i hånden. Jeg lukket opp øynene på stirret noe jeg forventet skulle være taket, men det var et par brune øyne.
"Hei Elina..."
Jeg reiste meg opp i sittestilling og så på han. Han smilte søtt som vanlig, men jeg prøvde å virke sint og uinteressert. Men hvor lenger jeg så inn i øynene hans, jo mer glapp den fæle følelsen. "Hei Marcus"
Jeg smilte til han, før jeg av helt ut av det blå hev meg i en klem. Det føltes helt riktig. Han luktet kjempe godt, liksom litt sånn som et duftlys du kan stå å lukte på i flere timer. Armene hans hadde han fått smurt rundt midjen min, mens han la hodet sitt i håret mitt. En tåre begynte å renne nedover kinnet mitt, men så forståelsesfull som Marcus er, så tørket han dem forsiktig bort med tommelen sin. "Unnskyld" sa jeg før jeg lukket øyene, og klemte han enda en gang.

Bare jeg som vil ha en kyssescene snart ?😍

aaaargh, jeg vet jeg suger i å oppdatere, meeen så teit som jeg er skyller jeg på sykdommen min igjen🙄

hahah uansett, elsker dere!