To spesielle gutter

Del 18

"Marcus?"
Han så meg enda mer inn i øyene mine.
"Ja, jeg vil være din Leah"
Han smilte enda større mot meg, og klemte meg nok en gang. Ikke at det var fælt eller noe sånt, det var bare fantastisk.
"Du har utrolig mykt hår"
Sa han og slapp hårstrå nedover fingrene sine. Jeg tok forsiktig i håret hans og kjente på det.
"Du har også mykt hår"
Sa jeg, og luktet på det. Det luktet vanilje, en søt vanilje.

"Heiiiiiii"
Maya og Martinus kom hånd i hånd mot oss.
"Uuuuuu"
sa Marcus mot dem.
"Ser at dere har sett på skjell"
alle sammen begynte å le svakt.
"Så du fyrverkeriet?"
spurte Maya meg, jeg nikket.
"gjorde du?"
hun nikket.
"vi burde gå tilbake nå, middagen er over"
Martinus la telefonen ned i lommen, etter at han hadde sjekket klokken. "ja" sa vi andre 3 i kor.
Maya og Martinus gikk foran oss hånd i hånd. Jeg gikk litt bak Marcus, fordi jeg ble distrahert av en sommerfugl som svevde så fint rundt meg. "Kommer du?" Jeg så mot Marcus. Han hadde stoppet opp, og ventet på meg. Jeg nikket og startet i å løpe mot han. Ikke en så god ide. Selvfølgelig er det ikke lurt på løpe utenfor huset til noen som hadde hatt mange gjester på middag hos seg. Mange biler kjørte overalt, og akkurat da jeg skulle krysse veien, kom det en bil
"PASS DEG!!!!!!!!!!"
var det siste jeg hørte før alt ble svart. Jeg våknet fort av mange bildører som ble smelt igjen og hundrevis av fottrinn over alt. Jeg så opp, Marcus bøyde seg over meg og løftet meg opp i brudestilling. Før han med meg løp fort bort fra bilene.
"dette kommer til å gå bra"
Hvisket Marcus forsiktig til meg. Og så sovnet jeg igjen.

Igjen våknet jeg. Jeg lå på en blomstereng. Solen stekte og himmelen var blå. Det var blomster overalt, jeg kunne ikke en gang se en ende. "hello?" prøvde jeg meg med. Ingen svar. "Hello?" prøvde jeg med meg en gang til, uten hell denne ganger heller. Jeg reiste meg opp og speidet rundt meg. Jeg så ingen ende. Bare grønne sletter fult av blomster av alle slag. Så plukket jeg opp en blomst, og luktet på den. Den luktet vanilje? Jeg plukket opp en helt annet blomst. Den luktet også vanilje? Sånn søt vanilje. "Marcus..." Sa jeg svakt for meg selv. "MARCUS?" Ingen svar. Men plutselig kunne jeg kjenne at blomsten i hånden stakk meg i hånden. Jeg så ned på den. Den var borte. Jeg ble redd. Jeg var helt alene, på noe som så ut på en uendelig lang blomstereng. "Marcus..." Sa jeg svakt før jeg sovnet blant de vaniljeluktene blomstene.

"Martine? Jeg er her for deg"