Skar

Kap 7

Vekkerklokken ringte kl 07:00. Dagen jeg hadde gruvet meg så inderlig mye til hadde kommet. Mamma hadde tatt meg fri fra skolen i dag siden vi skulle sende hjem Mikke og sånt. Jeg trampet ned trappa. Jeg var stup trøtt mamma hadde dekket på bordet. Hun hadde også tatt seg fri fra jobb i dag siden jeg kunne ikke begynne og sende hjem Mikke alene. Men Pappa hadde dratt på jobb. Jeg satte meg og smørte på to brødskiver 1 med nugatti og en med salami. "Hvordan har du det?" Spurte mamma. "Bra og dårlig samtidig" "hm" var det mamma sa. "Jeg gruer meg skikkelig" "ja, det skjønner jeg. Jeg gruer meg jeg også, jeg har jo blitt glad i Mikke jeg også" jeg bare nikket og kikket ut av vinduet.
"Nei skal vi komme oss ut og ordne vesle gutten din?" Sa mamma. Jeg nikket og reiste meg. Og vi gikk ut. Jeg åpnet døra og som vanlig hilste han på oss ned et et lavt knegg. Han tittet ut av boksen sin. Han trodde nok at det vanlige skulle skje. At vi skulle stelle han og sette han ute i gjerdet. Jeg åpnet boksdøra hans. "Nei desverre Mikke, vi skal ikke ut i dag, vi skall ikke gjøre vår daglige rutine. Vi skal aldri galloppere i full fart over åkrene her, vi skal aldri mere ned til sjøen og bade. Aldri mer skal vi fly over hindre. Aldri mer. Unnskyld Mikke."Var det siste jeg sa. Før jeg snudde meg og så på mamma. Hun sto der og gråt. Hun var sikkert rørt over det jeg hadde sakt til Mikke. Hun smilte mot meg. Men en ting som var rart, var at jeg ikke sto og hyl gråt. Jeg trodde jeg kom til og gråte så mye at mamma måtte stelle han. Men dt kom ikke en eneste tåre, ikke om jeg prøvde en gang. Jeg hentet en børste og begynte og strigle han. Når jeg var ferdi, leide han jeg ut Og mamma fulgte etter oss. Mikke forsto ingenting fordi han begynte og svinge Inn mot åpningen på gjerdet, men når jeg svingte han en annen vei og stilte oss på gårdsplassen ble han sikkert fovirret. Jeg visket i øre hans "ta det med ro du skal bare hjem." Mikke begynte og dytte i meg han var temmelig urolig. Mamma hadde fått melding av dem som skulle hente Mikke om at, de var der om 5 min ca. Jeg begynte og leie han rundt om på gårdsplassen. Så stoppet jeg og sa. "Okey Mikke, jeg vet at du kanskje ikke forstår va jeg sier, men det vil bli en lang stund til du ser meg igjen og jeg vil ha et skikkelig farvel. Nå kom det en tåre, men det var bare 1. Jeg tokk bilde av Mikke med telefonen og gikk inn på telefone også Inn på instagram. Jeg skulle legge ut et bilde av Mikke jeg skrev: "ja, da var dagen kommet. Den dagen jeg har gruet meg til. Den dagen Bestevennen min drar fra meg. Vi står nå her og venter på de som skal hente han.
Jeg vil bare si noe om Mikke❤️jeg og Du Mikke vi har hatt uforglemmelige minner. Første gang jeg så deg viste jeg at vi var ment for værandre. Jeg prøvde deg og du var fantastisk. Jeg har elsket deg siden første stund og jeg kommer til og elske deg fo evig og alltid, det vet du. Vi har vunnet mange stevner, og oppnåd fantastiske ting, men nå blir det ikke mer av det... Du har hjelpet meg igjennom tunge tider og du er Bestevenne min og i dag drar du💔jeg kommer Til og savne deg😿 i dag er det ikke mere Sandra og Mikke, men likevel vil det alltid være oss to. PS: jeg kommer og besøker deg💎
(Det jeg skrev nå skrev hun liksom på instagramen sin liksom😉)
Jeg la ut bilde og skrudde av telefonen. Nå så kom det en bil med hestehenger bak nedover grusveien vår. Jeg ville egentlig bare hive meg på Mikke og bare rømme med han. Men ja... De stoppet og gikk ut av bilen de begynte og snakke med oss og etter en stund sa Mamma "nei, skal vi laste han nå da?" Ja det kan vi gjøre" sa en lang, ung dame som het ella, jeg viste hvem hun var. Hun var ridelærer på rideskolen Mikke bor. De tokk ned "døra" på hestehengeren. Jeg leide han inn. Jeg sto inni der med han jeg la hode mitt mot hode hans. Så sa jeg lavt: "ja, det var det Mikke, de årene du har vært her, har vært de beste årene i livet mitt. Å nå skall jeg flytte lengre fra deg. Jeg vil aldri glemme deg" sa jeg jeg begynte og gråte, tårene trillet og jeg klarte ikke og stoppe. Jeg holdt i rundt han. Så kom Ella Inn i hengeren. Hun var tydelig rørt av det hun så. Mamma kom også Inn hun filmet med telefonen min. Jeg bare gråt. Men så slapp jeg han og hvisket inn i øret hans "jeg elsker deg" så knøt jeg han fast. Og gikk ut av hengeren. Mikke begynte og følge etter meg, men når han merket at han var bunnet fast begynte han og dra og vrinske etter meg, han så på oss med et trist blikk. Tror nåkk han skjønte va som skjedde. Det siste jeg så var øynene hans som så redd på oss, før døra ble stengt. Ella og mannen som var med sa Hade og vinket, så satte de seg i bilen og startet og kjøre. Vi kunne høre vrinsk fra hengeren, det var ikke før jeg hørte det at jeg begynte og gråte ordntlig. Jeg hylte og gråt. Mamma klemte meg. "Skal vi gå inn og fikse litt kakoe kanskje?" Spurte mamma jeg bare nikket. Vi gikk Inn jeg satte meg ned med telefonen, jeg hadde fått mange kommentarer på bilde jeg la ut. De hadde skrevet foreksempel: "å, så synd😔" "å nei dere var jo så fine💔nei er du seriøst? Han var jo en så fin hesthåper det går bra med deg😿" også var det noen som hadde skrevet litt lengre kommentarer. Jeg svarte dem med: takk og ja jeg er veldig lei meg og sånn. Mamma gidde meg en kopp kakoe. Så satte vi oss ned og så på TV
------------
Litt trist del😿