Together sesong 2

19-sånne minner!

Jeg fikk super vondt, jeg knep øynene sammen å bet tenna.
"En ny rie?" Sa Marcus bekymret.
Etter noen minutter var den ferdig.
"Ja." En lege kom inn.
"Ja da skal vi se på åpningen din, er den over 9 cm, så startet vi fødselen." Sa hun å smilte. Hun sjekket den og skrev noe på et ark hun hadde med.
"Den er 9 cm! Så vi startet nå."
Det kom noen flere inn, Marcus satt på en stol ved meg å holdt meg hardt i hånden.
"Å da kan du starte med å presse!"
Sa legen å smilte, jeg pressa alt jeg hadde. Det var Så ubeskrivelig vondt. Jeg måtte få ut de ungene.
"Press litt til!" Sa hun.
"Åhhhhhhhhaa!!!!!" Ropte jeg.
"Kom igjen jm, du klarer dette." Sa Marcus å kyssa meg på panna.
Jeg følte allerede at det festet seg svette over hele meg, allerede var jeg utslitt.
"Press" sa legen Igjen.
Jeg pressa alt jeg hadde.
"Kom igjen press nå!!!" Sa hun
"Åhhhhhhgffhjjajhahahh!!!!!!!!!!!!!" Ropte jeg ut mens en tåre rant ned fra øyekroken min.
"Kom igjen!" Sa legen.
Jeg press en gang til, så hardt jeg kunne.
"Kom igjen press en gang til, jeg kan se hodet" sa hun
"Åhhhhhchaaaaaaaaaaaa!" Skrek jeg, før jeg kjente noe der nede å så holdt legen opp en nydelig gutt
"Det ble en gutt!!" Sa hun å smilte.
Legen pakka han inn i et håndkle før de andre legene fikk han opp å målte han og veide han.
"Oki du har igjen 1 igjen! Så press nå!"
Sa legen å smilte stort.
Jeg pressa.
"Åhhhhhhaahhhhhhhhg!!!!!!!!" Ropte jeg.
"Kom igjen jm! Du kan klare dette" sa Marcus mens han strøk meg over panna.
"Nei, jeg klarer ikke mer. Jeg er sliten" sa jeg å gråt.
"Kom igjen, noen minutter til med smerte. Før du får verdens lykkeligste følelse!" Sa Marcus
Jeg pressa de siste kreftene jeg hadde.
"Press en gang til, jeg kan se hodet!" Sa legen
"Åhhhh!" Sa Jeg å lukket øynene i smerte, jeg rakk ikke å tenke før legen holdt opp jenta, min baby.
"Det ble en jente." Sa hun å ga jenta Til legen.
" du klarte det!" Sa Marcus å kyssa meg på munnen, jeg la meg tilbake i senga, utslitt men også utrolig lykkelig. Legen kom bort med de 2 barna mine, hun la dem på brystet mitt.
Når jeg så på dem, hvor nydelige og perfekte de var. Startet tårene å renne, jeg så litt opp på Marcus han strøk de over kinnene og gråt han også.
Dette øyeblikket er så perfekt, dette har jeg ventet på lenge. Jeg ammet de før Marcus skulle holde de.
"De er så nydelige!" Sa Marcus å smilte stort
"Jeg vet." Sa jeg å tørket bort alle tårene mine.
Vi la de nede i sengene før vi også sovnet.

Neste dag
Jeg våkent og følte meg så innmari utvilt, så innmari glad.
Jeg så på tvillingene og smilte før jeg så bort på Marcus som satt i stolen sin å smilte
"Hei." Sa jeg å smilte
"Hei" sa han tilbake.
Jeg smilte før den ene startet å gråte.
"Hun er nok sulten" sa Marcus å løftet hun opp på brystet mitt, jeg kjente varmen stige opp. Kunne vi ikke hatt sånne minner i 1000 år til? Så perfekte, nydelige minner.
Plutselig åpnet døra seg, Thea og Martinus kom inn med 2 bamser.😍
"Hei!!" Sa Thea å smilte før hun kom bort å klemte meg.
"Gratulerer!" Sa Martinus å så ned på tvillingene.
"Her!" Sa Thea å rakte meg de 2 kanin bamsene. En var i lyserosa og en var i lyseblå
"Awww tusen takk" sa jeg mens jeg la bamsene ved de.
"Hva heter de?" Spurte Martinus.
Jeg så på Marcus han nikket.
"Hanna og Håkon."
"Awwwww så fine navn!" Sa Thea og felte en liten tåre.

Thea prov:
Når jeg så på de nydelige, små tvillingene startet jeg å gråte.
Jeg hadde også så innmari lyst på flere barn. Men jeg å Tinus har prøvd på mange ganger, men jeg har aldri blitt gravid.
Når vi hadde vært der en stund gikk vi ut.
"Hva er det?" Spurte Tinus å strøk meg litt på ryggen.
Jeg stoppet og snudde meg mot han.
"Når jeg så d de...." startet jeg før jeg pustet et lite minutt, det var så vanskelig å si det.
"Når jeg så de, tenkte jeg bare på hvor mye jeg har lyst på flere barn!" Sa jeg å startet å gråte.
"Du! Det går bra, vi får nok snart noen vi å!" Sa Tinus å trakk meg inntil en klem.
"Hva sier du om vi prøver i kveld? Jeg kan spørre Mamma og pappa om de kan passe Emma?" Sa han å smilte.
"Helt perfekt." Sa jeg å kyssa han på munnen, før vi gikk til bilen å startet å kjøre.
Jeg fikk melding av Sofie,
"Hvor er Josefine?" Spurte hun jeg sendte tilbake.
"Hun er hos mamma og pappa!" Sa jeg å sendte den. Jeg hadde alltid kalt Sofie's foreldre for mamma og pappa, jeg var hos dem så mye når jeg å Sofie var ungdommer så det var helt naturlig for meg å kalle de for mamma og pappa.
"Oki:)" sendte hun tilbake.