Halvblods

Kapittel 5: Hår, pysh og stjerner

Min dag var bare 2sp&/¤/¤##LJAkjaj!!! Den startet fint, men den dag når jeg faktisk ikke klusset opp sminken og skoledagen var derfor ikke helt forferdelig. Så kom den dusten Grover og vennene hans, og jeg fikk såvidt sakt hadet til mamma da jeg stakk innom for å hente klær og så måtte alle til New York. Og så var det de freeky grå bestemødrene i taxien, men det var da vi gjikk av at marerittet begynte.

Jeg møtte på denne jenten, eller damen, som virket kjempegrei! Hun hette Drew. (Ringer det en bjelle?)

Vi gjikk og pratet en stund og hun viste meg hyttene og hun var... grei! Men så datteren den f***ings #;:^#;*#*;!!! Hun gjør meg bare så sint! Hun sa til meg at om jeg bare våget å bli populær så ville hun slå meg slik hun hadde slått Lola for å ha tatt kjæresten hennes. (Jeg måtte spørre Lola om det der)

Jeg bare sengte på håret mitt og sa; Javel, men jeg har ikke fake hår og det er en seier i seg selv.
Jeg mener, det falske håret hennes kunne syntest på en mils avstand. Og så begynnte Drew å snakke stykt også, så da bare stakk jeg. Men de fulgte etter meg! Med stygge kommentarer! Og da kom den gutten. Han reddet meg!

Han er bare så... Jaaa jeg kan ikke forklare det! Han er bare fantastisk! Jeg prøvde å fortelle alt til Lola, men jeg lurer på om hun hørte på noe av det jeg sa...?

Så satt vi der da, på det gjeste rommet i Hermes hytta. Jeg. Lola, Bella og Marcus. Hvor det ble av Kari visste vi ikke. Lola var litt bekymret, men vi roet henne ned og forsikret henne om at Kari ikke var kidnappet eller lå besvimt i en grøfte-kant.

Så kom Lucas, Chriss og Janne snublende inn i rommet og fortalte om at de hadde fått lov til å sove i Hermes-hytten med oss bare den første natten. Snart var vi i pyjamasene våre og klare til å stupe i seng.

Klokken var allerede snart ett, og vi hadde opplevd så mye at alle var trøtte.

Men så lå vi der da, i soveposene våre i en ring. Det tok ikke lang tid før alt ble stille. Jeg følte det som om jeg var den eneste på jorden.

"Er noen våkne?" hvisket en stemme i mørket. Jeg svarte nei i likhet til flere andre stemmer. "Sover guttene?" spurte en annen stemme. "Ja." svarte jeg etter å ha kikket bort på de sovende skyggene. "Jeg har en idè." hvisket Lola med et lurt smil.

Månen skinte gjennom vinduet, og jeg kunne se at hun listet seg bort til døren og så kom tilbake. "Alle Hermes barna sover." sa hun. "Ta med dere noen tepper og så går vi opp på taket da!" Hun smilte spent og ventet på svar.

"Wow, en liten rebel er faktisk gjemt langt der inne i Lola et sted." sa Janne med et flir, og så klatret vi ut vinduet. Ut i den friske sommernatten. Da jeg stod oppreist i vinduskarmen, kastet jeg teppet opp til Lola. Så grep jeg fatt i kanten av taket og heiste meg opp.

Ikke så lenge etterpå kom Lukas, Bella og Janne. Vi satt oss på tak-spissen og vendte oss samme veg. Der satt vi; inntullet i hver sitt teppe og fniste og lo halve natten.

Kanskje dette ikke kom til å bli så ille allikevel?

222222222222222
Okay! Sorry for at jeg ble så sen med dette, men i dag så kommenterte Perhal03 på historien min og jeg tar kommentarer helt seriøst, så tusen takk! Du inspirerte meg til å fortsette😊 Jeg beklager for det dårlige kapittelet men det blir sykt mye bedre bare vent!
Og bildet er noe jeg teinet da jeg skrev dette (det er stykt jeg vet, men ja dere forstår kanskje hvor det passer inn?)

Love from
Blueishfood💙