Halvblods

Kapittel 20: En flyvetur, et monster og en hemlighet

Chris:

"AAAAOOOHHUUUÆÆÆÆÆ!!!" Det der var ikke meg. Jeg skylder på Karl, måken ved siden av meg. Ikke sant Karl? Karl så rart på meg.

Det var vel ikke så overraskende med tanke på at jeg flydde ved siden av ham. Han hadde sikkert aldri flydd med et menneske, han. Garantert aldri. Så det måtte jo være lov å se rart på folk da. Uansett, hvor var vi?

Oja,

"UEEEEEHHIIIIIIIIK!!"

Oy hva er det der? En øy? Et land? Vent nå litt... Det havet nærmet seg sånn litt for fort... Hundre meter... femti meter... ti meter, fem-nei, null!

"SPLASH!" Au, ok hvorfor er ikke alle beina i kroppen min knust? Jeg er sånn 75% sikker på at alle beina mine skulle hvert knust etter det fallet.

Og så følte jeg meg jo annerledes. Som om alle cellene i kroppen min delte seg og blandet seg med vannet. Jeg kunne kjenne hver eneste bevegelse innen noen mils radius. Jeg kunne kjenne bølgene, nei, jeg var bølgene. Og av en eller annen grunn så visste jeg hvor jeg var. Mexico? For varmt for meg. Alt for varmt.

Så, hva nå? Jeg prøvde å sparke ifra med beina og ca 10 meter borte fra meg ble en fiskestim skremt bort av ingenting. Men jeg bevegde meg ikke... eller rettelse; hele meg bevegde seg ikke.

Jeg forstod fort (etter åtte nye fiske-skremmelser og en hai-gjennomkjøring, ja, jeg svømte gjennom en hai) at jeg måtte tenke og bevege meg på en annen måte. Jeg forstod også at kroppen min hadde på en eller annen måte klart å bli til vann.

Så befalte jeg alle cellene i kroppen min til å samle seg, slik som man befaler en fot til å løfte seg. Og så skøt jeg gjennom vannet. "Shh-POW!" Jeg suste fremover i en drepende fart. Det føltest FANTASTISK!

Jeg stopped med et smell. Jeg hadde dunket inn i noe. Det var som om smellet fikk hjernen min til å tenke normalt igjen, og da jeg så ned på meg selv var jeg samlet til en form igjen. 

Fremfor meg fløt et monster av en skikkelse, det var så stort at det var vanskelig å få med seg helt hva det var. Med tanke på at jeg fremdeles var usikker på hvilke celler som tilhørte øynene mine var ikke det så overraskende.

Med en svimlende fart og en forferdelig veiving av armer snudde monsteret seg og kikket på meg med et stort øye. Jeg gulpet. Blekksprut. Jeg skal være helt ærlig med deg; jeg liker blekkspruter like lite som jeg liker edderkopper. Jeg følte en trang til å hoppe opp på en stol eller slå til monsteret med en sko. Ingen av delene var i nærheten. 

Monsterøyet var stort og lysende gult. Det kikket på meg med en blanding av avsky og fordervelse som om den nettopp hadde oppdaget en stor kvise midt mellom øyenbryna. Ingen sa noe. Ingen bevegde seg. Stillhet fulgte det neste minuttet.

Så rygget jeg forsiktig bakover og en underlig stemme runget i hodet mitt.

 "STOPP!"Det var som om eieren av stemmen stod i midten av en gymsal. Jeg så ingen munn på blekkspruten, men det var som om jeg kjente igjen stemmen. Blekkspruten snakket. "Hvem er du, som våger å forstyrre meg?" Jeg åpnet munnen for å svare, men skvatt da jeg kjente at jeg gulpet i meg vann. "Hvordan våger du å dø før jeg dreper deg selv?" En panisk tone kunne høres i den dype stemmen. "Gå tilbake i vannform!" Stemmen ble lysere.

Jeg klarte ikke å snakke, klarte ikke å tenke. Stemmen i hodet var som fylt med bomull. Lungene mine strevet etter luft der den ikke var å få. Og så kunne jeg puste. Igjen gjenkjente jeg den rare følelsen av å være vann, panikken må ha utløst et instinkt slik som sist.

"Nå, hvem er du." Sa blekkspruten, denne gangen rolig. 

"Jeg er Chris, vær så snill og ikke drep meg?" Blekkspruten så granskende på meg, men nikket forsiktig. 

"Jeg skal ikke love noe, men du skal ikke drepes før jeg har spurt deg ut. Da kan du dø." Jeg bestemte meg for å ikke nikke, bare for å være sikker på at jeg ikke gikk med på å bli myrdet. "Mitt navn er Kraken eller Hafgufa og jeg ønsker å vite hvorfor du er her."

Jeg rynket på øyenbrynene og tenkte over Kraken i de historiene jeg hadde hørt om før. "Skal ikke Kraken bo i de dypeste vann utenfor Norge?" Monsteret sukket tungt, og hjernen min ristet.

"En kjent feil," Forklarte Kraken som om han hadde gjort det tusenvis av ganger før. "Som du burde vite, flyttet jeg mot sør da kulden ble for mye. La du ikke merke til frigatten som sank? Det tar litt tid å bevege på seg etter så mange år i stillhet vet du. Som 769 år'ing skal det liksom være for mye å spørre om litt saltere vann for rynkene mine? Jeg kan nesten ikke tro det, dere fete Nordmenn som ikke blir mer enn 61 før dere bosetter dere i Mallorka skal liksom klage på meg."

Jeg sperret opp øynene mine og passet på å ikke si noe før Kraken var ferdig. Etter noen sekunder med stille glaning fra begges side bestemte jeg meg for å snakke. "Jeg ble kastet hit." Kraken blunket. 

"Du er ganske mange kilometer fra fastlandet." Sa han sakte. Jeg heiste på skuldrene og smilte skeivt. "Tja, hun var vel ganske sterk vil jeg tro." Jeg nikket til det, før jeg oppdaget at han ikke kunne se at jeg nikket og svarte med et kjapt ja. "Så du er ikke ute etter grotten?" Spurte Kraken, med et slags skuffet uttrykk. 

"Nei, det er jeg ikke. Hvilken grotte?" Kraken slo en tentakel over den ikkeeksisterende munnen og satte i et dramatisk gisp. "Det skulle jeg ikke sagt." Mumlet han, og dro tentakelen nedover ansiktet. "Du vet for mye." Sa han, og snørte en annen tentakel rundt livet mitt. Jeg glapp ut av tentakelen enkelt siden jeg ikke hadde en kropp. 

"Nei, jeg vet ingenting." Sa jeg, og flyttet meg hakkete bakover, jeg var enda ikke helt vandt med den vann greia. "Og nå kommer jeg til å forsvinne." Fortsatte jeg kort, og snudde meg.

"Vent! Et siste spørsmål!" Jeg så tilbake på Kraken som stod med løftet tentakel og ventet. "Hvordan kan du være både vann og menneske?" Spurte han med det store øyet på vidt gap. Jeg så meg rundt før jeg heiste på det jeg trodde var skuldrene mine.

"Poseidon sikkert?" Forsøkte jeg, men Kraken rynket på øyenbrynene. Han så litt misfornøyd ut.

"Jeg ville heller sagt Neptun, men det er vel opp til deg det." Mumlet han før han lukket øyet og forsvant i mørket. "Du kan se i grotten, den er jo din arverett uansett." Og så var hjernen min tom igjen.

.........

Heisan, nå har det gått faktiske år siden jeg skrev på dette, men jeg ble slått av inspirasjon.

Love U, Blueishfood.