Halvblods

Kapittel 16; Apen, Skogen og Gjørmen

Bella:

Fy søren altså! Hvorfor skulle jeg av alle ende opp her?! Seriøst! Jeg er sikkert den eneste personen som hater skog, og så er det jeg som kommer til en reinskog. GAH...

Våt luft, vått i bakken, vått i trærne og rett og slett vått. Det eneste gode var vel at det var varmt. Hvordan jeg hadde kommet meg hit, visste jeg ikke. Kanskje det var en del av den magien som jeg hadde sett de siste to dagene? Det kunne jo være. Men det gjorde dette uansett ikke noe bedre.

Hva var det som skjedde med himmelen, sku tro? Det så nesten ut som den kom nærmere.

Så traff regnet meg.

Store dråper, nesten like store som forvokste ærter. Jeg slapp ut et sukk og stod i regnet noen sekund før jeg dro i ett av de store blandene som hang fast i tredet jeg stod under. 'SNAPP' og så lå jeg i gjørma. Tusen takk natur. Takk.

Hadde jeg hvert Kari eller noe så hadde jeg sikkert visst hva søren jeg skulle gjøre, men jeg kom til speideren bare på grunn av maten. Hva skulle jeg liksom si nå? Sittende stuck her i en skog i langtvekkistan. Jeg reiste meg opp litt sutrete og prøvde å gni av noe av gjørmen, men den bare spredde seg . Æsj, på den helt nye hvite crop-toppen min! Heldigvis var adidasbuksene mine sorte. "Hallo!?"

Ingen svarte. Neida. Selvfølgelig var det ingen som svarte. Jeg var i en skog. "EN SKOG FOR SVARTE BANANAS!" Jeg var utslitt. Uten at jeg la merke til det satt jeg meg ned i gjørmen.

Jeg løftet bena til brystet og lot dråpene fra regnet renne nedover ansiktet mitt. Om noen av dråpene smakte salt kan jeg ikke nekte for. Men det var det ingen som fikk vite. Jeg følte meg så alene. Så forlatt. Jeg hadde ingen overlevelse instinkt, jeg kom til å dø her ute. Jeg hadde alltid hatt en frykt for å være alene. Nå ble den større. Den stengte meg inne selv om jeg var ute, og jeg kunne ikke forlate den. Den ville ikke forsvinne.

Selv om det regnet tungt, kunne jeg fortsatt høre det neste som skjedde. Dunket var så høyt og kvalmende at det var umulig å ignorere det. "Hallo?!" Jeg reiste meg fort og dyttet de dystre tankene tilbake. "Er det noen der?!" Fortsatte jeg. Jeg så oppover. Noe ovenfra hadde brukket grener og kvister på en veldig kort vei ned.

Så oppdaget jeg noe bevege seg i en haug med løv. Jeg gikk forsiktig mot det, hele tiden på vakt mot den eventuelle faren.

Og da så jeg den. Bylten som lå forsiktig og skalv i reinet. Det var en liten ape. Den måtte være veldig ung, men hvordan den hadde havned der var et mysterium. Den var blodig, og han hadde garantert brukket flere bein etter det lange fallet. "Hei, hei... jada, det er bare meg... shhh" Jeg snakket stille til apen mens jeg løftet ham opp.

Han klynket litt. "Shhh... Vem kan segla förutan vind Vem kan ro utan åror Vem kan skjildast från vännen sin
utan att fella tärar"

Det virket som om sangen roet ned den lille skapningen, og den sovnet fort til nynningen min. Stakkars liten! Så forsvarsløs! Jeg flyttet ham over i den andre armen min mens jeg lurte på om han hadde duttet ned eller blitt dyttet ned. Jeg hadde sett naturprogram der ape-foreldre kastet ned ungene sine fordi de ikke var fornøyde. Fy så ekkelt å gjøre noe sånt!

Jeg plukket opp bladet som jeg hadde løsnet, og satt noen pinner intill et tre. Så la jeg bladet over pinnene som en slags vegg. Apen's hvitgule pels var flekket med blod i armene mine. Jeg gravde litt ned i løv hauen og fant noe som var tørt. Det brukte jeg som et lite mykt underlag i huset. Apen klynket litt da jeg la ham inni huset men krøllet seg fort sammen og døste av igjen. Jeg la noen flere blader på veggene slik at jeg var sikker på at han ikke ble våt.

Så begynte jeg på mitt eget hus.

&&&&&&&&&&&&&&&&&
A/N: Jeg beklager så mye for at jeg brukte så lang tid! Jeg ble bare ikke helt fornøyd...

Love Blueishfood💙