Halvblods

Kapittel 12: En most fot og ambrosia

Mason:

Vi stappet ambrosia og nektar i de to jentene til de til slutt våknet opp. Med en gang Kari åpnet øynene skrek hun i smerte. Foten hennes var knekt og leggen var nesten most, og hvert sekund dryppet det ut blod som var svart av sot. "Sørens lille- ARRGH!" Ropte hun ut da hun prøvde å reise seg.

Jeg løftet henne forsiktig opp i armene mine, men bare det forårsaket uendelige smerter. "Hei, det vil bli bedre snart, det du spiste heler foten din..." Hun hylte ut i smerte da jeg prøvde å reise meg. "Shhh, shhh, du kommer til å være normal om ca en uke..." Trøstet jeg stille. "En - AUCH - drit-VOND UKE!?" Ropte hun mens hun hele tiden ble avbrutt av den verkende foten. "Vi skal få deg opp til hospitalet... alright?" Hun knep sammen øynene og holdt tilbake et utrop, så nikket hun fort. Hodet til Kari lå plutselig slapt, hele tiden lå hun mellom bevissthet og bevisstløshet.

"Så her er der- å herre-!" En jente med rødt skulderlangt hår kom vandrende bort til oss med Nico De Angelo og Will Solace. Hun kikket bort på Kari og slo hendene fremfor munnen for å stoppe et utrop. Hun snudde seg mot Nico, øynene hennes fylt opp med vann. "Er hun-?" Han ristet på hodet. "Ganske nær, men ikke enda, nei."

Jeg reiste meg og skulle til å gå mot hospitalet, da noen grep meg i skulderen. "HEI! Ikke -AUOff- beveg deg så brått!" Sa Kari som hadde våknet da jeg snudde meg. "Dere må gå." Sa Chiron som enda ikke hadde sluppet taket. "Gudene er etter dem... henne også."  Han så ned på Kari og jeg nikket stille. 

"Men jeg  må ta henne til resten av healerene først." Sa jeg bestemt. "Jeg vet de-" "Det er et spørsmål om liv og død!" Jeg begynte å bli panisk. Enda hadde aldri en av pasientene mine dødd, og om hun skulle bli den første...  Chiron sprakk. Han hatet at han ikke kunne ta vare på alle på camp, jeg kunne se i øynene hans at han så på det som et stort tap. "Ja, og blir de her, så dør de uansett!" Alle innen hørevidde frøs. Lola så opp.

"H-hva?" Fikk hun hikstet frem med en gråtkvalt stemme. "Kom." Chiron startet en sakte trav inn i skogen uten å se om vi kom etter. Han visste at vi kom til å følge ham.

Da reiste Lola seg og kom mot meg. Hun klemte Kari som fortsatt lå i armene mine. Noen tårer dryppet ned fra ansiktet hennes. "Det vil gå bra..." Mumlet hun stille da jeg følte at Kari gikk inn i bevisstløsheten igjen. "Det vil alltid gå bra..." Fortsatte Lola stille og strøk kinnet til Kari forsiktig.

"Kom Lola." En ny stemme kunne høres bak meg. Lola ristet på hodet og stirret videre på Kari. "Lola, vi må gå." Charles lå en hånd på skulderen hennes, men hun rykket bort. "Nei..." Hvisket hun stille. "Jo Lola, nå." Charles la litt ekstra trykk i stemmen for å få henne til å høre, men jeg kunne høre sorgen i stemmen hans. 

"Nei!" Ropte Lola høyt og dyttet ham bort. "Hørte du ikke Chiron, Charles? Hun kan dø!" Lola så på ham med kalde tårevåte øyne. Charles nikket, så åpnet han armene og hun løp mot ham. Hun klengte seg til ham og hulket. 

"Hun er ikke borte." Sa jeg stille. "Jeg skal prøve så godt jeg kan. Det lover jeg." Lola kikket bort på meg med røde øyne og smilte trist. 

"Takk."

llllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllll

Okay, sorry, sorry veldig kort denne her, men de blir lengre? Kanskje? Jeg vet ikke helt. Og ja person som har spurt om jeg kan legge denne ut og som går i klassen min, det var deg som dukket opp bittelitt her i midten av kapittelet. Og ja, oppe er noen som kanskje ligner Mason litt? Jeg vet ikke hvem det er så ikke spør :-D 

Love

Blueishfood