Scarlet banket på døren, og smøg seg forsiktig inn i rommet. Synet som møtte henne, var noe av det fineste hun noen gang hadde sett. Louis lå i sengen, og Emily satt på fanget hans. Han humpet henne opp og ned, og laget brummelyder og kilte henne. Barnelatter fylte rommet, og likeså kunne man høre Louis sin. Han smilte stort.
«Og du var bekymret for å ikke være en god nok far,» utbrøt Scarlet smilende, idet hun gikk mot dem.
«Hei vakre,» smilte han, og Scarlet lente seg ned for et kyss.
«Er dere klar for å dra hjem?» spurte Scarlet, før hun kilte datteren på halsen. «Jeg har aldri vært klarere,»
Louis og Scarlet sto utenfor porten laget av metall. Emily sov på morens skulder. Scarlet stakk nøkkelen i porten, og vred om. Dørene åpnet seg, men Louis ble stående igjen, likblek i ansiktet.
«Louis, alt er reparert og ryddet. Alt ser ut som før,» sa Scarlet rolig, før hun trakk han inntil seg. Louis' indre smerte syntes på lang vei. «Gutten min,» hvisket hun, og strøk ham over kinnet. «Pappa,» kom det ut fra Emily's lille munn. Både Louis og Scarlet sperret opp øynene. Hjertene deres dunket hardt i takt. «Hennes første ord,» hvisket Louis, og fikk en tåre i øyekroken.
«La oss gå inn,» sa Louis bestemt, og kysset Scarlet's panne. Emily lo en søt, liten latter. Louis smeltet.
«Jeg har ikke forstått hvor heldig jeg er før nå. Jeg har to fantastiske jenter i livet mitt, og ingen kan noen gang ødelegge kjærligheten jeg føler for dere to.»
YOU ARE READING
Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story
FanfictionJeg valgte å forlate ham, og aldri snakke med ham igjen
