Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story

17: stjerner

Scarlet lå og stirret opp i taket. Hun fikk ikke sove. Ved siden av henne lå Louis og vrengte seg. Han hadde mareritt. Det visste hun. Det så hun.

Hva er det livet vårt har blitt til?
De siste månedene hadde vært rene helvete. Scarlet klarte ikke slippe følelsen hun hadde gått med. Den følelsen av å gå rundt å være redd for å miste personen man elsker mest i hele universet. Hun gikk og ventet på det neste minuttet, og håpte at hjertet hans ville fortsette å slå.

En halvtime til passerte uten en dråpe søvn. Louis begynte å snorke, mens han pustet dype åndedrag. Scarlet svelget, før hun pustet ut, og reiste seg opp av sengen.

Døra til Emily's rom sto på gløtt. Forsiktig smøg Scarlet seg inn til henne, og satte seg ved siden av sengen hennes. Der ble hun sittende i over tjue minutter, og se på at jentungen hennes sov fredelig. Som om ingen ting hadde skjedd.

Scarlet gikk tilbake til soverommet. Louis hadde vridd seg, og snorket ikke lenger. Hun la seg ned igjen, men ble igjen liggende med øynene åpne.

Hun reiste seg opp igjen, og tok på seg pysjbukse og hettegenser, før hun ruslet ned i gangen. Der tok hun på seg slippers og dunjakke, før hun gikk ut.

Scarlet glattet opp på taket, og la seg helt på toppen, hvor det også var ganske flatt. Louis hadde tatt henne med seg hit noen ganger. Han hadde gjort det fint der oppe. Tepper, blomster, og lyslenker. Louis klatret opp hit ofte, spesielt etter moren døde.

Scarlet la seg på rygget på et av teppene, og brettet et annet teppe rundt seg. Det var stjerneklart. Scarlet kikket på stjernene og undret.
Hvis stjerner er soler, og alle soler har en galakse, hvor stort er verdensrommet da? Er det uendelig? Finnes det liv der ute?

Og så sovnet hun.