19 år
«Hva gjør du?» Lucas slengte seg ned på sofaen ved siden av Ella. Sistnevnte satt fordypet i en tykk lærebok og leste konsentrert.
«Jeg leser meg opp til en prøve jeg skal ha om to dager.»
Lucas lo, og Ella sendte bestevennen sin et forvirret blikk.
«Hva er det som er så morsomt med det?»
«Jeg synes det er morsomt at du som skal bli lærer fortsatt må ta prøver. Burde ikke du være den som delte ut prøvene?»
Ella himlet med øynene.
«Jeg er fortsatt en student. Noe du ville visst alt om hvis du faktisk hadde gått videre på universitetet.»
«Det er ikke min feil at jeg ikke hadde gode karakterer. Og bare så du vet det, så elsker jeg jobben min som barista. Lage kaffe hele dagen. Drømmelivet.»
Ella ristet bare på hodet og gikk tilbake til lesingen. Etter en stund ble Lucas lei av å bare se på henne så han reiste seg opp fra sofaen og ruslet inn på kjøkkenet deres.
De to hadde funnet tonen igjen etter festen for et år siden, og hadde kjøpt seg en leilighet sammen for to måneder siden. Så langt gikk det bra, men Ella måtte stadig be Lucas om å rydde opp etter seg.
Gjennom det siste året hadde Ella blitt kjent med flere mennesker. Hun hadde nå en tett sirkel med venner som studerte det samme som henne. Det var godt å ha flere å vende seg til, men den som sto høyest var likevel den irske gutten som for øyeblikket prøvde å lage middag.
Ella smilte når hun tenkte over hvor godt det var å få tilbake bestevennen sin. Hun smelte igjen boken hun hadde i fanget. Ella kunne stoffet uansett, flittig som hun var.
Så fulgte hun etter Lucas inn på det lille kjøkkenet deres og hoppet opp på kjøkkenbenken. Der satt hun og dinglet med beina og observerte Lucas som kokte pasta.
«Jeg så Mikkel i dag.» Ella stivnet ufrivillig. Den gutten hadde brutt henne ned fullstendig, og hun tenkte fortsatt på de harde ordene han spyttet i ansiktet hennes.
«Å?» Stemmen hennes var svak, og Lucas merket hvor stille Ella plutselig hadde blitt. Han gikk bort til henne og la en hånd på kneet hennes.
«Han ville at jeg skulle si beklager til deg. Han hørte vel at vi bor sammen, og at han angrer veldig på hvordan han hadde oppført seg mot deg.»
Det Lucas riktignok ikke fortalte Ella var at Mikkel hadde klappet han på skulderen og sagt «Gratulerer, du fikk henne til slutt. Enhver med øyne kunne jo se hvordan du så på henne gjennom hele ungdomskolen og videregående.»
Lucas fortalte heller ikke Ella at han hadde rødmet og sagt at de bare var venner. Han nevnte ingenting om klumpen som satte seg fast i halsen når han sa det ordet.
Venner.
Ella, som ikke hadde anelse om hva som foregikk i hodet til Lucas, lente seg fram og kysset han lett på kinnet før hun hoppet ned fra kjøkkenbenken og gikk tilbake til stua. Hun var nødt til å lese litt mer.
«Rop på meg når middagen er klar.»
Lucas sto igjen på kjøkkenet med en hånd på kinnet og en umiskjennelig rødme i det fregnete ansiktet.
«Ja ... eh ... den er grei.» Lucas stotret frem noen ord til, men de var så lave at ikke engang han selv visste hva de betydde.
Han gikk tilbake til pastaen sin og ristet litt på hodet.
Den jenta kom til å bli undergangen hans.
YOU ARE READING
4. SEPTEMBER
RomanceSubstantiv: sjelevenn (flertall soulmates) Noen med hvem man har en spesiell, nesten åndelig forbindelse Ella og Lucas sine liv er bundet sammen. Helt siden de ble plassert ved siden av hverandre i førsteklasse har de vært uadskillelige. Men er bånd...
