4. September 2006

87 20 0
                                    

           

11 år

«Ellis, jeg er så smart!» Lucas falt ned ved siden av Ella i gresset.

«Hva har du gjort nå?» Ella snudde hodet mot vennen sin. Lucas gliste.

«Jeg limte alle frøkens ting fast til pulten huns.»

«Hennes.»

«Hva?»

«Du sa huns. Det heter hennes.»

«Samme det vel. Uansett, var jeg ikke smart?»

«Joda. Hun kommer til å skjønne at det er deg da.»

Lucas rynket brynene forvirret.

«Tror du det?»

«Selvfølgelig, kløver. Du er den eneste som finner på sånne ting hele tiden.»

«Å nei! Jeg hadde lovet mamma at jeg skulle være snill. Dekker du meg?»

«Selvfølgelig.»

Ikke lenge etter kom frøken løpende ut i skolegården. Hun marsjerte rett bort til de to som lå i gresset.

«Lucas. Forklar. Nå.»

«Hva mener du frøken Halvorsen? Hva er det jeg skal forklare? Jeg kan forklare gangetabellen hvis du vil.»

Frøken Halvorsen prøvde å se irritert ut, men det lille sjarmtrollet slapp alltid unna. De visste alle tre at Lucas var skyldig, men frøken var villig til å overse det.

«Ella? Snakker Lucas sant?»

«Ja frøken. Vi har bare ligget her og sett på skyene.»

Ella kikket vennlig opp på frøken.

«Nå vel. Lucas, du skal få slippe unna denne gangen, men vær så snill, prøv å oppføre deg bedre. Du er heldig som har en så god venn som Ella som alltid passer på deg. Vel, når det er sagt. Det var veldig kreativt, Lucas. Jeg må ærlig talt innrømme, jeg er imponert.»

Læreren deres snudde seg og gikk inn igjen. De to vennene rettet bare fokuset mot himmelen igjen. Ingen av dem sa et ord, de nøt kun hverandres selskap.

«Jeg er heldig.»

Ella snudde seg mot Lucas.

«Hvorfor det?»

«Jeg har deg. Du er min beste venn.»

«Du er også min beste venn, kløver»

«Hva skulle jeg gjort uten deg, Ellis?»

Ella smilte opp mot himmelen.

«Jeg vet ikke. Men jeg har ikke tenkt meg noe sted, så det er ikke noe vi trenger å tenke over.»

4. SEPTEMBERDonde viven las historias. Descúbrelo ahora