35 år
«Hva om de ikke kommer til å like meg?» Max så ned i bordet og fiklet nervøst med fingrene sine.
Ella la hånden på sin sønns kinn og fikk løftet blikket hans.
«Alle kommer til å like deg, Max. De andre barna er like nervøse som deg, og de er sikkert veldig spente på samme tid på å få møte de andre klassekameratene sine. Bare smil til de rundt deg, og alt kommer til å gå fint.»
Max smilte et nølende smil og la hånden sin oppå Ellas. En liten barnehånd som klemte om en mors kjærlige hånd.
«Var du nervøs for din første skoledag, mamma?»
Ellas øyne skinte av minnene fra hennes første skoledag. Dagen hun hadde møtt Lukas.
«Jeg var nervøs, men jeg møtte en veldig hyggelig person som ble min bestevenn, så det gikk fint.»
Max sine øyne lyste opp i forventing. Han ville også ha en bestevenn.
«Kjenner du dem fortsatt?»
Ella rufset til håret oppå sønnens hode og måtte holde tilbake en liten latter. Om Max bare hadde visst hvor godt.
«Ja, vi er fortsatt gode venner. Veldig gode venner faktisk.»
Max nikket og gikk tilbake til fiklingen sin.
Ella grep den lille guttens hender og holdt dem i et fast grep. Hun så han dypt inn i øynene og smilte beroligende.
«Dette skal gå helt fint vennen. Er du klar til å gå?»
Max nikket og de reiste seg og gikk ut i gangen. Max hadde fått nye blinkesko i mørkegrønn farge, og han trakk dem stolt på seg. De passet perfekt sammen med den irskgrønne ytterjakken hans.
Ella tok også på seg ytterklær. Hånd i hånd vandret de mot Storskog barneskole. Ella og Lukas sin gamle skole. Hun ble overveldet av minner idet hun gikk inn skoleporten.
Der i gresset hadde hun og Lukas ofte sett på skyer. Lenger borte var også trærne som de alltid hadde klatret i. Den hvite trebenken hun pleide å lese på sto der fortsatt og fotballbanen som Lukas likte å løpe på var like hel. Der var også sandkassen som Lukas en gang hadde fylt med flere liter skolelim, og der var huskestativet som noen ganger hadde tatt de to vennene langt opp i skyene.
Ella smilte ned til Max som trasket ved siden av henne. Det hadde regnet dagen før, og det var fortsatt flere vannpytter i gropene på asfalten. Men Max passet på å unngå alle sammen. Han ville jo ikke ødelegge de nye skoene heller.
En dame kom gående mot dem med en liten gutt på slep. Han gjemte seg bak moren sin og stirret intensivt ned i asfalten.
«Hei, jeg lurer bare på om din sønn også skal starte i førsteklasse? Jeg vet ikke hvor vi skal møte opp, og kunne trengt litt hjelp.»
Damen smilte unnskyldende og sønnen hennes tittet fram bak ryggen til moren.
«Ja, Max her starter i dag. Bare følg etter oss.» Ella fortsatte bortover veien. Damen slo følge med sønnen sin like etter.
«Forresten, dette er Andreas. Vi har nettopp flyttet til området så han kjenner dessverre ingen her. Jeg er Anita, og du er?»
«Jeg er Ella, og som jeg sa i stad, så er dette min sønn Max.»
De to damene kastet seg ut i en livlig samtale om området og la ikke merke til sønnene sine som ble gående ved siden av hverandre.
«Du har kule sko,» mumlet Andreas og så ned i bakken.
«Takk, jeg liker ryggsekken din.»
Andreas ristet litt på den røde Spider-Man sekken sin og smilte sjenert til Max som gjengjeldte smilet nølende.
Ella snudde seg et øyeblikk og fikk se de to guttene smile sjenert til hverandre. Hun delte et vitende smil med Anita og tenkte for seg hvor stolt hun var av sønnen sin.
Han var i trygge hender.
ВЫ ЧИТАЕТЕ
4. SEPTEMBER
Любовные романыSubstantiv: sjelevenn (flertall soulmates) Noen med hvem man har en spesiell, nesten åndelig forbindelse Ella og Lucas sine liv er bundet sammen. Helt siden de ble plassert ved siden av hverandre i førsteklasse har de vært uadskillelige. Men er bånd...
