31 år
Barneskrik vekket paret. Lucas stønnet og snudde seg mot Ella.
«Bare sov du, jeg tar denne runden.» Lucas reiste seg fra sengen om hastet inn på det lyseblå barnerommet. Han plukket opp sønnen sin og begynte å nynne forsiktig mens han vugget han forsiktig fra side til side.
Gråtingen stoppet like fort som den hadde begynt og Max sovnet i sin fars øyne.
«Sånn ja lille kompis. Du må ikke gråte, for vi er like her og vi skal passe på deg. Ingen fæle monstre skal få ta deg fra oss, og dessuten så holder skrikene dine Ella våken, og du vil vel ikke vekke mamma? Hun trenger søvn, akkurat som du gjør.» Lucas snakket lavmælt til Max, som allerede var langt borte i drømmeland. Lucas syntes det ikke var særlig rart at han snakket med en sovende ettåring som ikke forsto et ord av det han sa.»
Lille Max Murphy hadde arvet farens oransje hår og fregner, og morens grønne øyne og buede øyenbryn.
Han var egentlig en veldig grei baby. Han gråt sjelden, bare om natten gråt han ofte, og han fant nesten aldri på dumme ting. Heldigvis så det ikke ut som han hadde arvet de rampete trekkene til faren sin, og både Lucas og Ella var glad for det.
Lucas la Max ned i krybben sin før han trakk seg tilbake til sin egen seng. Lucas hadde akkurat lagt armene sine rundt den sovende Ella og kysset henne på pannen da han nok en gang hørte barneskrik.
Lucas stønnet og reiste seg på nytt.
VOCÊ ESTÁ LENDO
4. SEPTEMBER
RomanceSubstantiv: sjelevenn (flertall soulmates) Noen med hvem man har en spesiell, nesten åndelig forbindelse Ella og Lucas sine liv er bundet sammen. Helt siden de ble plassert ved siden av hverandre i førsteklasse har de vært uadskillelige. Men er bånd...
