4. September 2045

53 14 1
                                    


49 år

Ella klemte sønnen sin hardt og tvang tilbake tårene. Gutten hennes, hennes lille gutt, skulle flytte ut.

Max klemte like hardt tilbake. Han var selvstendig nå, og han skulle klare seg selv. Dessverre var det vanskelig å ta farvel med foreldrene og barndomshjemmet.

Ella nektet å slippe taket da Max begynte å trekke ut av omfavnelsen og det sendte dem begge to ut i en liten latter. Til slutt slapp hun taket og snufset litt.

Lukas ga henne et lommetørkle før han klemte sønnen sin i en bjørneklem. Han kom til å savne lille Maxi, det var ingen tvil om det.

«Ring oss hver eneste dag, og hvis du noen gang trenger hjelp med klesvask, eller matlaging, eller vasking, eller hva som helst, så ikke nøl med å tekste meg. Lov at du ikke glemmer oss.»

Lukas kikket på Ella, som så ut som hun skulle bryte ut i hysterisk gråt når som helst.

«Kjære, han flytter 20 min unna. Han skal ikke akkurat til Tokyo. Og Max, dette går fint. Ikke hør på mora d. Vi kommer ikke til å vaske eller ta klesvasken for deg. Ikke tenk tanken engang.»

Max smilte bare før han satte seg inn i bilen sin og vinket et lite farvel til foreldrene.

Ella brøt ut i gråt med en gang Max hadde svingt ut fra gaten deres.

Lukas holdt henne tett i armene sine og bevegde seg sakte fra side til side.

«Tror du han kommer hjem hvis jeg ringer og sier at jeg savner han allerede?»

Ella snufset og blåste nesen sin i lommetørkleet.

Lukas lo av sin kjæres oppførsel og kysset henne ømt på hodet.

«Kom nå Ellis, la oss gå inn igjen. La oss drikke oss fulle på dyr rødvin og mimres alle gangene vi hadde ønsket at Max ikke var hjemme. Det gjør prosessen mindre smertefull, eller hva sier du?»

Ella nikket tamt og de gikk inn i huset igjen, Lukas med armen rundt Ella.

De stoppet da de kom inn i stua og Ella snudde seg mot Lukas, strakte seg på tå, og kysset han forsiktig.

«Elsker deg, Kløver.»

"Elsker deg også, Ellis."

4. SEPTEMBERWhere stories live. Discover now