18 år
Ella sto med ryggen inntil en vegg. Hvorfor hun hadde bestemt seg for å bli med på en fest var ubegripelig. Ella var ikke veldig glad i festing. Ikke det at hun hadde noen å feste med heller.
Ella hadde ingen venner. Det hadde dessverre ikke endret seg over årene. Hun hadde ikke gjort noen merkverdige forsøk på å skaffe seg venner heller.
Ella betraktet menneskene som danset rundt henne. Gutter og jenter som hun hadde gått i klasse med i tre år, men fortsatt ikke kjente. Flere visste hun ikke engang navnet på.
De dansende kroppene glinset av svette. Luften var varm og tørr. Musikken var høy og dundrende og Ella angret svært på at hun dro. Hvorfor hun hadde forlatt de kjære bøkene sine for dette var uforståelig, spesielt for Ella selv.
Det var for mange mennesker, så Ella skled bortover veggen og fant døren som førte ut til hagen. Det var nesten ingen der ute og hun var svært takknemlig for det. Ella slo seg ned på trappen som førte fra verandaen og ned til det fuktige gresset.
Der satt hun en lang stund. Alt hun klarte å fokusere på var tankene sine som repeterte hennes eneste ønske. Jeg vil hjem.
Ella bestemte seg for å gjøre akkurat det. Hun var på vei til å reise seg opp da en skikkelse dumpet ned ved siden av henne. Gjett tre ganger hvem det var.
Lucas.
Det oransje håret hans var like ukjemmet som alltid, og de blå øynene hans var like klare som dagen. I den ene hånden sin holdt han en boks med øl. Ella gransket den tidligere bestevennen sin. Hun våget ikke si noe i frykt for å skremme han bort.
«Ellis, så hyggelig å se deg her.» Heldigvis så brøt Lucas stillheten, så Ella slapp å begynne samtalen.
«Hei.» Ella visste ikke hva annet hun skulle si. Hun fuktet leppene sine og begynte på nytt. «Hvorfor er du her?» Wow, kjempeklink Ella. Nå kommer han sikkert til å bli irritert og gå. «Jeg mener, vi har ikke snakket sammen på to år, hvorfor bestemte du deg plutselig for å snakke med meg?»
Lucas sukket. Han gned seg i nakken og så ned i bakken.
«Jeg skulle egentlig bare si hei, men når jeg sitter her nå så tenker jeg at jeg starter med en unnskyldning. Jeg vil gjerne si unnskyld for alle gangene på ungdomsskolen hvor jeg bare ignorerte plagingen til Mikkel. Jeg vil beklage for den overlegne holdningen min og min ide om at vi ikke kunne være venner på grunn av et idiotisk rykte. Jeg vil beklage for å ha skjøvet deg vekk og latt som om jeg ikke så hvor miserabelt du hadde det. Jeg vil beklage for alle gangene jeg så deg spise lunsj alene og ikke satt meg ved siden av deg. Jeg vil beklage for at jeg ikke tekstet deg eller ringte på grå dager. Jeg vil bare beklage. Jeg vet at det skal mer til for at du tilgir meg, men hvis du kunne gi meg en sjanse så ville jeg gjerne søke på jobben som Ellas bestevenn.»
Ella smilte fra øre til øre. Hun var alltid rask til å tilgi, og denne gangen var ingen unntak.
«Jobben er din, vi hadde ingen andre søkere uansett.»
Lucas, som hadde sett usikker ut skinte som en sol. Han satte ned ølen sin og klemte hardt rundt Ella. Han trakk henne helt inntil seg og pustet inn den velkjente lukten til sin gamle venn. Gud, som han hadde savnet øyeblikk som dette.
«Kløver?» Bruken av det gamle kallenavnet fikk begge to til å smile.
«Hva er det Ellis?» Ella trakk seg ut av omfavnelsen og rynket på nesen.
«Du stinker alkohol.» Lucas lo og rufset Ella i håret.
De satt der helt til stjernene sluknet den enste dagen og morgensolen strakte seg over himmelen. de to gjenforente vennene pratet om alt.
De to vennene var igjen uatskillelige, og denne gangen var det for evig.
KAMU SEDANG MEMBACA
4. SEPTEMBER
RomansaSubstantiv: sjelevenn (flertall soulmates) Noen med hvem man har en spesiell, nesten åndelig forbindelse Ella og Lucas sine liv er bundet sammen. Helt siden de ble plassert ved siden av hverandre i førsteklasse har de vært uadskillelige. Men er bånd...
