44 år
«Jeg tar en medium stekt biff, takk.» Lukas rakte menyen sin til kelneren som forsvant smilende etter å ha tatt bestillingen deres.
Familien hadde bestemt seg for å gå ut å spise fordi det tross alt var bryllupsdagen til Ella og Lukas. I atten år hadde de vært gift nå.
De tre snakket om alt og ingenting en lang stund helt til maten ble servert.
Det var en fancy restaurant med stivpyntede kelnere og tøyservietter som måtte plasseres i fanget. Max følte seg litt malplassert ut med sitt lysegrønne hår og piercing i nesa. Han følte at alle de gamle damene sendte han sure blikk, men han var sikkert bare paranoid.
Ella kikket hengivent på sønnen. Han turte å være seg selv, og ingen slengte dritt bare fordi han ikke så ut som den stereotypiske tenåringen. Hun var så utrolig stolt som mor. Så stolt fordi hun hadde hatt sjansen til å påvirke Max i riktig retning som barn. Samtidig hadde hun fått den æren av å få sete på første rad i filmen om livet til Max. Og hun håpet av hele sitt hjerte at det ville ta lang tid før hun måtte gi opp det setet til noen andre etter at hun var borte.
«Mamma, pappa, det er noe jeg vil snakke med dere om.» Max kremtet nervøst. Han hadde hatt lyst til å snakke om dette lenge, men han hadde alltid funnet ut at han skulle gjøre det litt senere. Men dette var øyeblikket. Endelig skulle han snakke med dem om noe han hadde tenkt på i så mange år.
«Kjør i vei, Maxi.» Lukas brukte det gamle kallenavnet til Max og det roet han ned litt. Dette klarte han.
«Vi har om karrierer på skolen nå, i og med at vi skal søke til videregående snart. Og greia er at jeg egentlig bare har lyst til å jobbe med en ting. Nemlig piano. Og før dere sier noe: Ja, jeg vet at det er vanskelig og bare de beste av de beste kan leve av det. Men sannheten er at jeg vil prøve likevel. Derfor vil jeg søke meg inn på musikkskolen nå til våren. Og som lærer og konsulent så er dette kanskje vanskelig for dere å forstå siden disse yrkene er suksessfulle, men jeg vil virkelig prøve dette og jeg håper dere forstår hvor mye det betyr for meg.»
For andre ville kanskje ikke dette ha vært en så stor sak, men for Max betydde det livet. Foreldrene var de eneste han brydde seg om hva de syntes, og det var utrolig viktig for han at de godkjente.
Lukas og Ella så på hverandre før Lukas åpnet munnen.
«Kjør på.»
Max videt ut øynene i overraskelse. Han hadde ikke trodd det kom til å bli så lett.
«Mener du det?»
Lukas humret litt over sønnens reaksjon.
«Selvfølgelig mener jeg det. Hvis dette er det du ønsker, så ser jeg ingen grunn til at vi skal holde deg tilbake. Det er ditt liv tross alt.»
Max var så lettet at han kunne ha jublet høyt av glede. Han skulle virkelig forsøke, og han var sikker på at han kunne oppfylle drømmen sin hvis han bare jobbet hardt nok for det.
YOU ARE READING
4. SEPTEMBER
RomanceSubstantiv: sjelevenn (flertall soulmates) Noen med hvem man har en spesiell, nesten åndelig forbindelse Ella og Lucas sine liv er bundet sammen. Helt siden de ble plassert ved siden av hverandre i førsteklasse har de vært uadskillelige. Men er bånd...
