Kapittel 20

37 1 0
                                    


  Jeg vurderte å stoppe krangelen dems. Men det hadde ikke nyttet uansett. Jeg valgte å se på. Heldigvis bare snakker dem. Ingenting voldelig. Faren dems stoppet dem tilslutt. Martinus gikk surt bort, og Marcus dumpet ned på sofaen. Han virket nesten lei seg. Han reagerte ikke når jeg satt meg ved han engang. "Du... Hva foregår mellom dere egentlig? Er det noe galt?" Jeg tok forsiktig strikken ut av håret hans, og dro noen fingre sakte gjennom det. Han flyttet seg mot meg, for at han kunne legge hodet sitt i fanget mitt. Han liker at jeg stryker han i håret på den måten. Jeg smilte litt, og fortsatte❤. Han sukket. "Jeg vet ikke helt hvorfor... Men han hater at vi er sammen. Han ser et gigantisk problem i deg, men du er jo helt perfekt for meg😻! Hva er problemet liksom? Kan han ikke bare godta at vi er sammen, og tenke positivt på det? Jeg hadde aldri oppført meg sånn om han hadde fått seg kjæreste først! Han er så..barnslig..og teit" Han var sur i stemmen. Men han var bare trist i uttrykket. Jeg forstår han. Det er tvillingbroren hans, og han takler ikke at han har fått seg kjæreste. Han er vel bare misunnelig😞. "Bør jeg snakke med han, kanskje?" "Nei... Dette er noe vi må ordne opp i selv. Jeg vil ikke dra deg inn i dette" Han så litt opp på meg da han sa det. Jeg smilte halvveis. "Jeg vil jo bare hjelpe, da"sa jeg lavt. Han så tilbake igjen der han hadde sett. Nedover på gulvet. "Det går nok fint. Ikke bekymre deg" Det ble litt stille. "Hva er klokka?" Jeg så på klokka for å gi han et svar. "Snart seks" Han sukket høyt, og satt seg skikkelig opp. "Jeg tipper pappa venter ute. Blir du med?" Han reiste seg, og rakte en hånd. "Har jeg noe valg? Hadde du tenkt å forlate meg alene på gaten i Paris, eller?"sa jeg litt leende idet jeg tok imot. Han dro meg opp, og la en arm trygt rundt meg før vi startet å gå. "På en måte. Jeg hadde tenkt til å ta deg med ut inatt, da. Om du orker det. Det er vår siste kveld her" Han så på meg med et lurt blikk da han sa det. Jeg smilte. "Om jeg orker? Selvfølgelig gjør jeg det❤! Det er deg jeg er bekymret for. Er ikke du veldig sliten?" Han...  

One flight awayWhere stories live. Discover now