Ikke forlat meg

Kapittel 4

Sofie

Etter at vi har slått opp teltene. Vi har ordnet våpene. Og er klare til å angripe når som helst. Alle har kommet utenfor mitt telt for å vente på nye ordre. Ingen kan gjøre noe med mindre jeg gir dem beskjed om det. Men det er kun for at det ikke skal bli rot og surr i gruppen.

- Sofie, hva gjør vi nå? Spør en gutt ved navn Alexsander. - Tre må holde nattvakt halv natten. De vil si at to blir med meg å holde vakt. Er det noen som melder seg? - Jeg kan godt gjøre det. Sier Alexsander. - Greit, en til. - Jeg gjør det, sier ei jente ved navn Nicki. - Fint. Dere to må være klare i kveld klokka 9. Og resten av gruppa må være klare klokka 3 om natten. Siste vakt varer til klokka 9 om morgen. Det vil si sju timer per vakt. Forstått? - Ja, sier de andre i kor. - Fint. Da må vi øve på hva vi skal gjøre hvis gruppen angriper. Alle vet hva de skal gjøre? - Ja. - Greit, men jeg vil være sikker på at dere vet. Nicki hva skal du gjøre? - Ta fram våpen og sende beskjed om angrep. I tilegg begynne å skyte når jeg har gitt beskjed. - Hvem skal beskjeden sendes til? - Til deg og sjefen. - Fint, du husker oppgaven din. Alexsander og Pia, hva er dere skal gjøre? - Sinke gruppen og sørge for at de bruker lengre tid på å komme frem til leiren. - Fint, hvilke våpen skal dere bruke? - Synkebober. Sier de i kor. - Greit, og Jena og Christine, vet dere hva dere skal gjøre? - Ja. - Hva da? - Sende befolkningen til ett tryggt sted og sørge for at ingen fra terroristgruppen når dem. - Okey, alle vet oppgaven sin under ett angrep. Det er fint. Og husk nå dere har ikke ett sekund å miste når de kommer ett angrep. Hvert minutt teller. Og dette er også viktig. Vi må prøve arrestere eller få drept så mange fra opprørsgruppen som mulig. De er livsfarlig og det nøler ikke med å skadde noen, så hold øynene oppe hele tiden og ikke nøl ett sekund. Okey, Jena og Christine dra til folk i her og finn fram lege midler, flere folk her er avorlig skaddet. De trenger den hjelpen de kan få. - Greit. - Resten av gruppen blir her og holder vakt med meg. Så sett i gang vi har ikke hele dagen. - Ja, Sofie, sier de andre i kor.

Christine og Jena forsvinner blant folk med legeutsyr. Og Alexsander blir med meg og holder vakt ved den ene siden av der vi har slått leir og Nicki og Pia er på den andre siden og holder vakt. Alexsander er enkelig en ganske god venn av meg. Han dukket opp rett etter at hæren var ødelagt. Han var en del av sivilbefolkingen. Han levde ved fjellene langt nord i landet. Ett vanskelig område å leve i. Det var vanskelig å finne plasser slå leir for dem og de måtte være på vakt hele tiden, for hæren var alltid hakk i hæl på dem. Noe som enkelig alle hærgruppene var, men for Alexsander og hans sivilbefolkgruppe var det ekstra vanskelig. Men han overlevde, det samme gjorde familien hans. Selv om vi begge er fra sivilbefolkingen, vil han ikke skjønne hva jeg har gått i gjennom. Familien min ble drept og jeg måtte greie meg helt alene en god stund. Helt Sander dukket opp, og vel jeg trenger ikke å fortelle resten. Ting ordenet seg i alle fall. Alt ble mye bedre etter at Sander dukket opp. Jeg er så glad at vi to fant hverandre. Jeg må være en av verdens mest heldige jenter. Jeg har Sander som kjærste. Ingenting kunne ha vært bedre. Han forstår meg og vil kun at jeg skal ha det bra. Han forteller at jeg er pen og han vil aldri ha vært utro. Det vet jeg bare.