Ikke forlat meg

Kapittel 15

89

Jeg ser leiren deres nå. Folk har samlet seg og noen sikter mot meg med våpen. Jeg tror detter best om jeg lander.

Jeg gjør meg klar for landing. Helikoptet går forsiktig mot bakken. Noen kommer løpende mot det. Jeg går ut av førersetet og venter på at de skal åpne døra. Og akkurat i det tenker det, smeller døra opp. Tre væpnede vakter kommer inn. Jeg tar hendene over hode.

- Hvem er du? Spør en av dem strengt. - Sander, roper en av de andre. Han som snakket til meg snur seg. - Hva? Spør han. - Sofie, Pia og Alexsander er her. De trenger en lege nå. - Dere tar dere av ham. - Og hva med han der? Spør den tredje fyren og peker på vakten jeg gjorde bevisstløs. - Ett øyebikke. Sier han som heter Sander. Han går mot døra og roper etter noen. Han flytter seg så og to vakter kommer inn.

- Dere tre tar dere av Alexsander, Pia og Sofie. Og du få den vakten til sjefen. Og du blir med meg, sier Sander og peker på meg. Tre av vaktene løfter opp Pia, Alexsander og Sofie, og går ut. Så tar en av de andre vakten og Sander sikter mot meg og sier at jeg skal komme mot han. Jeg går rolig mot han. Jeg ser at han er yngre enn meg.

Han tar hendene mine på ryggen og tar dem håndjern. Han dytter meg ut og får meg til å gå mot leiren.

- Det er best for deg at ingen av dem er døde. Ellers så er du ferdig. - Hvis du dreper meg vil dere kanskje ikke få viktig informasjon. - Som om du vil si det. Vi kommer til torture deg til du sier det. - Det er ikke nødvendig, jeg kommer til å si infoen med en gang. Sier jeg rolig. Han dukker opp foran meg, og sikter pistolen under halsen på meg.

- Hvem er du enkelig? - Jeg er bare en soldat fra den andre siden som ikke vil jobbe for dem. Jeg kjørte helikopret hit slik at Sofie og de to andre skulle få legehjelp. - Hvordan vet du navnet til hennes? Spør han og presser pistolen ett stykk nærmere halsen min. Han bryr seg virkelig om Sofie. Og det er bra.

- Sjefen presset det ut av henne. - Greit, da vet jeg det. Du har vel ikke skaddet henne? - Nei, jeg har ikke det. Sier jeg. - OK, gå videre. Sier han strengt. Han fjerner pistolen fra nakken min og dytter meg videre.

Han fører meg til ett telt. Vi går inn, der vi møter en mann som sitter bak ett bord. Han leder meg bort til bordet hans. Mannen ser opp. Sander steller seg ved siden av meg og tar ett jerngrep om armen min. Han holder utrolig sterk, det skal han ha.

- Og hvem er det vi har her da? Spør han, men litt hyggelig. Sander ser på meg med ett strengt blikk. - Kan du si navnet ditt? Freser Sander. - Jeg blir bare kalt 89, men det virkelige navnet mitt Carter. Og hvis du trenger info, trenger dere ikke torturer meg. - Greit, Carter. Kan du gi meg info eller ikke? - Hva vil du ha av info? - Sander, løs opp håndjernene. Og forlat teltet. - Greit, men her, hvis Carter finner på noe. - Du trenger ikke være redd Sander det ordner seg. Sier Sjefen hans. Sander sukker, før han låser opp håndjernene mine og går ut.

- Sett deg, sier sjefen og peker på stolen som står bordet hans. Jeg setter meg. - Nå gi meg all info om opprørsgruppen. - Greit, men jeg det nok best at jeg starter med noe viktig. Det er planer om angripe Tåkefjellene, du bør slå alarm. - Hva! Du kunne ha sagt det med gang du kom. Sier han strengt. Han reiser seg så og fyker ut av teltet. - Sander! Hold øye med Carter! Roper han strengt. Sander kommer inn igjen. - Hva er det som fåregår? Spør han irritert. Godt jobba Carter, nå har du gjort det.