Ikke forlat meg

Kapittel 24

Sander
Helikopteret lander forsktig ned på bakken. Jeg går raskt ut. Noen andre hjelper Sofie ut. Hun virker bedre, men er ikke helt i form. Jeg håper bare at vil greie og gå uten hjelp om noen dager. Det har gått en stund siden hun ble reddet. Jeg kan bare ikke tro at Carter er broren hennes. Eller kanskje broren hennes da. Men hvorfor skulle han lyve om noe sånt? Det gir han kanskje en liten fordel, ikke mer. Og dessuten vil vi nok holde øye med han uansett. Jeg har aldri stolt særlig mye eks. hærsoldater. Okey, jeg er det selv, men hva skal jeg liksom si. Jeg har kommer ikke på så mye annet.
Med et kjenner jeg at noen holder rundt meg. Klemmer meg for å være helt nøyaktig. Jeg bøyer hode og ser at det er ei jente. Ei jente som jeg kjenner veldig godt. Og som jeg elsker utrolig høyt. Ikke som en kjærste, men som en søster. Og kanskje ikke så rart, hun er jo tross alt søstra mi virkeligheten. Det er Mia.
- Hei Mia, sier jeg og klemmer henne tilbake. Hun trekker seg unna og sender meg smil. - Jeg har savnet deg. Sofie også. Det har vært så kjedelig uten dere. - Har savnet deg også. - Hvordan går med Sofie? - Hun er bedre, men greier ikke å gå alene helt ennå. - Åhh, men er bra at ikke har blitt verre. - Ja, det er det. - Men, Sander. - Ja? - Jeg har litt dårlig nyheter. - Hva skjer? - Sofie, kommer til bli sendt bort fra landet. Det samme blir jeg. - Hva?! Hvorfor?! - Fordi at Besyttelsen mener at barn og de som er under attenikke skal delta i krigen. - Nei, jeg nekter å forlate Sofie. Jeg nekter.