Ikke forlat meg

Kapittel 10

To timer senere...

Sander

Jeg løper bort til der helikopret styrtet. Jeg fikk oppgave om skjekke det. Sofie er ikke hos de andre. Kom hun seg ikke ut av helikopret i tide? Er hun skaddet eller hun dø? Nei, hun kan ikke være dø. Det kan hun bare ikke. Jeg nekter å tro det. Hun kan ikke forlate meg. Jeg greier meg ikke uten henne, hun betyr alt for meg. Absolutt alt. Etter alt som har skjedd, så kan hun ikke bare dø ulykke. Jeg nekter å la det skje.

Jeg går bort de siste meter til det styrtet helikopret. Propellen er ødlagt og mange delene har havnet flere meter unna. Ser ut til at helikopret ble truffet av en min versjon av en helikoprter bombebrikke. De bare ødelegger systemet på helikopret og får dem til å styrte. I tilegg blir de sprengt mer eller mindre i det de treffer bakken.

Jeg stopper en meter foran det og skaner den med klokka mi. Må skjekke at den ikke har noen aktive spreng stoffer seg.

Klokka piper ett ti sekunder. Ingenting. Da er det trygt. Jeg går den siste meteren. Jeg åpner døren til helikopret og går inn. Jeg kjenner at jeg skjelver i det jeg ser meg rundt. Ingen tegn til Sofie. Ingen lik. Ikke noe blod. Ingenting. Men hvis hun ikke er her, hvor er hun da?

Jeg må finne henne. Og det nå.

Jeg går ut igjen og ser meg raskt rundt. Det ligger forsatt lik her. Så jeg får skjekke dem. Og se om jeg ser noe tegn til Sofie.

Jeg piller bortover hvert eneste lik. Ingen av dem er Sofie, heldigvis. Men hvis hun ikke er i helikopret, sammen med de andre eller her med sammen disse likene, hvor er hun da? Har hun stukket av? Nei, hun stikker aldri av. Ikke nå mer. Ikke etter at vi knuste hæren.

Jeg ser bortover engen. Ikke noe nydelig syn akkurat. Lik overalt. Hva slags verden og samfunn er det jeg lever i enkelig? Hva er ett normalt samfunn er det jeg teller som normalt? Det jeg teller som normalt er personer som er på flukt fra noen, som vi må stoppe. Og med vi mener jeg beskyttelsen. Vi har nå i månder kjemp mot opprør og nådeløse makter. Mens vi selv skal være gode og snille mot dem som er på riktig side. Og så må vi ikke hvis følser til som er på den andre siden. Eller den gale siden som det også kalles. Så hva er samfunnet vårt eneklig gjør? Jeg vet snart ikke selv. Jeg har alltid holdt fokus på Sofie. Gjort alt for å beskytte henne og gjøre henne lykkelig. Og så har jeg ikke en gang tenkt på hva slags samfunn jeg har vært med å skape. Okey, vi har jobbet for å beskytte andre som ikke kan beskytte seg selv, men jeg har drept mange. Jeg har tatt ett liv, fordi de jobbet på den gale side. Jeg gjør akkurat det samme som jeg gjorde i hæren, bare på en annen måte. Okey, jeg må få snudd på dette og det nå. Men først må jeg finne ut hva som har skjedd med Sofie. Hun har ikke akkurat forsvunnet i løse luften.

- Hei, Sander. Sier plutselig noen bak med. Jeg snur meg og ser at det er Linea. Å typisk. Skal hun små flørte med meg nå igjen? Kan hun ikke bare gi seg og akseptere at jeg og Sofie er sammen. Det er best for oss alle. Hun er en pen og smart jente, etter Sofie selvfølig. Linea kan nesten få hvilken som helst gutt, så hvorfor må hun abslutt være ut etter meg? Jeg og Sofie har ikke tenkt og slå opp, og jeg har ikke tenkt til å være utro. Jeg tenker i alle fall. I motsettnig til flere av vennene mine, som har ei ny jente for vær uke. De spør meg hvordan jeg greier å holde meg til ei jente i ett år. Men jeg har bare kjærlighet til ei jente og det er til Sofie. Og det kommer aldri til å forandre seg. Det er 100 % sikker.

- Hva er Linea? - Skulle bare si at vi skal møte opp hos sjefen. Han skal sende ut på postet, i tilfelle opprørsgruppen angriper igjen. I tilegg må de sende folk ut på leting etter Alexsander og Pia. - Og Sofie, hun var ikke helikopret og ikke her heller. - Ja, da får vi dra bort og oppgaver. Sier hun. Jeg sukker. Og går forbi Linea og mot leiren.

Sofie

- Så si meg nå, hvor er hovedkvarter til Beskyttelsen!? Roper mannen rasende til meg. - Jeg sier det aldri, stønner jeg frem og med munnen full av blod. De har stikket meg kniv i armene og beina. De har slått meg elktriske køller og jeg føler meg utslitt. De har slått meg med knyttnever og det er grunnen til at jeg blør i ansikte.

- 89, sett henne tilbake i en selle. Jeg må ordne bedre utstyr. Så ta henne dit, nå! - Skal bli! Roper 89.

89 kommer bort til meg. Han låser opp lenkene. Jeg faller sammen. De kan like godt drepe meg.

Plutselig hører jeg lyden av telefon som ringer. - 89, jeg må ta denne. Få fangen til sellen. - Greit. Sier han. Døra til rommet blir åpnet og mannen forsvinner ut. Jeg glad at han er borte. Ikke det at jeg vil være med 89, men er bedre enn han andre.

Plutselig uten at jeg vet hvorfor løfter 89 meg opp. Øynene hans er fulle av omsorg. Hvorfor? Er han akkurat som Sander? En som enkelig ikke vil jobbe her, men som har greid å rote seg oppi det på en eller annen måte.

Han tar med inn i ett rom og legger meg forsktig ned. Han lener seg så inntil meg og hvisker noe inn ører mitt.

- Jeg er lei for det, sier han før han så går fra meg. Han lukker så døra og låser. Hva mente han med at er lei for det? Lei for hva? Og hvorfor ble han plutselig så grei med meg? Hva er det med han? Det er noe mystisk rundt han. Jeg merker det.

----------------------------------------------

Hva er det med 89? Hvorfor ble han plutselig så grei? Hva er han lei seg for? Kommer han til å gjøre noe grusomt mot henne? Og hva med Sander? Kommer han til å tro at Sofie er dø? Vil han gi opp letingen?