Ikke forlat meg

Kapittel 6

Sofie

To timer senere..

Det er ingen tegn til opprørerene, men det betyr ikke at ikke kommer. De kan komme når som helst. Kanskje i dag eller i natt, eller ikke før om en uke, men de kommer sikkert en eller annen gang. Og da må vi være klare. Helt klare. Vi har ikke rå til feil. Alle må være klare ved postene sine. Alexsander og Pia har kanskje den viktigste jobben. De skal sinke gruppen og få den til å bruke så lang tid som mulig. Jeg er så glad for at synkbobene ble oppfunnet. Det er kanskje ett de beste våpene vi har, som ikke skadet folk. Det som skjer når vi kaster den er at bakken synker sammen i time. De er ca, to meter synke og er to meter store. De er ganske vanskelig å unngå når man kaster flere. Så synkbombene kommer godt meg. Akkurat som alle personene som har blitt med. De er på topp nivå og har hjerter av gull, men hvem som helst dem kan drepe uten å nøle. Det er sånn vi jobber i beskyttelsen. Vi har kjærlighet og omsorg for andre, men kan bli kalde og monstre i det neste. Selvom jeg enkelig skal være nådeløs og hard, er det alltid vanskelig å ta ett liv. Selvom de har gjort grusome ting, er det utrolig vanskelig. Selv etter krigen mot hæren for ett år siden og selv hvor mange jeg drepte, så er det forsatt vanskelig. Men hvem synes vel ikke det er vanskelig? Det er ikke like enkelt å leve i lederplass beskyttelsen. Å ta viktige avgjørelser. Avgjøre om en person skal dø eller ikke. Avgjøre om vi skal trekke oss tilbake eller forsett i en kamp. Avgjøre hva om vi skal velge andre eller oss selv. Torturer folk eller ikke. Alle de avgjørelsene har jeg tatt eller kommer til å ta. Jepp, å være leder er vanskelig. Og jeg trodde livet mitt var vanskelig nok før forfølgelsen. Vel, det er bedre. Men da må måtte jeg kun ta avgjørelser som kun gikk utover meg. Og nå må jeg ta avgjørelser som går ut over andre. Selv ut over andres liv. Så avgjørelsene vanskeligere. Det går til og med utover folk liv. Jeg avgjør det. Og det er vanskelig.

- Sofie! Roper Pia. Jeg snur meg og ser at Nicki og hun er på vei mot teltene. Jeg løper mot teltene med Alexsander hakk i hæl. Jeg ser utover horisten. Jeg ser en røyk sky og jeg hører høye stemmer. Opprørerene. Terroristene. De kommer. Og vi må stoppe dem. Nå. Før de dreper noe. - Alle sammen postene sine! Nå! Roper jeg av full hals.

---------------------------------------------- Vil Sofie og de andre få stoppet dem? Eller vil alt gå galt?