Ikke forlat meg

Kapittel 29

Carter

Jeg kaster et sevevebrett til Sander. Jeg hopper på mitt eget. Jeg er nødt til å stoppe med. Jeg ser at et heilkopter letter fra bakken. Det flyr fra kysten. Og ut mot havet. Det skal til båten. Jeg vet det så alt for godt.
Jeg ser på Sander. Jeg ser at han skjønner hva jeg skal. Han nikker, før han så hopper på brettet. Han fyker så mot soldatene fra hæren.

Sander

Jeg flyr lynraskt inn i mengden av hærske soldater. Ingen av det ser særlig kjente ut for meg. Med et kjenner jeg at noen kaster seg over meg. Jeg treffer baken med smell. Jeg ser opp og oppdager et kjent fjes. Et fjes jeg kjenner så alt for godt.
- Linea! Roper jeg. - Overraskelse, sier hun med ondt gliss. - Hva vil du? - Jeg vil ha deg dø. - Hva?! - Jeg er forræder, Sander. Men jaja, jeg gider ikke å fortelle deg mer.
To soldater dukker opp ved siden av henne. Hun går av meg og de to soldatene tar et grep om hver av armene mine. Jeg prøver å komme meg ut av grepet dems, men de er for sterke. Linea fikler fram en pistol og sikter den mot meg.
- Farvel, Sander, sier hun med et ondt gliss, før hun avfyrer skuddet. Jeg kjenner en intens smerte i bryste. Ved hjertet. Øyelokkene føles tung og de glir sakte igjen. Det siste jeg ser er det onde glissent til Linea, før alt blir alt blir svart.