Ikke forlat meg

Kapittel 19

Sofie

Alt virker så fjernt. At jeg faktisk kunne ha død. At hæren er tilbake. Og at jeg og Sander endelig er sammen. Jeg er så glad for at vi endelig er sammen igjen, men jeg er litt usikker hvor lenge det vil vare. Hæren kan være klare til angrep når som helst. De vet hvor hovedbasen vår er og det er min feil. Om jeg bare hadde holdt ut litt lenger. Ting vil ha vært annerledes, eller vil det? Jeg er usikker. Men jeg er for at jeg lever. Det er jeg så glad for.

Jeg lurer på om det er lenge til jeg får snakke med Carter. Jeg må få takket han. Han reddet meg. Om det ikke hadde vært for han ville jeg mest sannsynlig ha vært dø.

Jeg får grøssninger av tanken. Men i dette samfunnet tror jeg faktisk at man må tenke på døden som noe som kan skje når som helst. Det er man bare nødt til. Selvom det høres rart ut. Men for meg er det ikke så rart.

Jeg lurer på hvordan ting var før forfølgsen? Hvordan var samfunnet da? Fantes det noe som kaltes for hæren og sivilbefolkningen? Levde de i fred? I såfall hva skjed slik at forfølgsen startet? Det er enklig noe jeg alltid har lurt på, men som jeg aldri har fått svar på. Vet Sander hvorfor? Jeg kunne ha spurt han, men ville han gitt meg svar? Jeg vet ikke, men jeg har ikke tid til å tenke på det nå. Jeg må prøve og slappe av. Selvom det er ganske vanskelig.

Det er ikke alltid like enkelt å la vær og tenke på at fienden din er like ved. Og at du enkelig ikke aner hvorfor og hvordan de ble fienden din. Jeg har det sånn og jeg kan ikke gjøre noe med det.

- Sofie, sier en kjent stemme. Jeg beveger litt på hode og ser at Sander er på vei mot meg. Like etter han kommer Carter. De ca. 2 meter fra hverandre. Sander sender meg ett at sin nydelig smil. Jeg smiler tilbake til han.

- Går det bra med deg? - Ja, det går fint, sier jeg. Sannheten er at jeg ikke føler meg bedre, men jeg vil ikke gjøre han begymret. Det er det siste jeg vil.

Sander er veldig snill og omsorgsfull person, men har en tendens til å være litt overbeskyttende. Særlig når det gjelder meg. Og hvis jeg sier at jeg ikke er føler meg bedre kommer han sikkert til å tro at jeg er på vei til og dø. Og så videre. Men jeg blir bedre, det tar bare litt tid.

- Hei, Carter, sier jeg og sender han ett lite smil. - Hei, sier han stille. - Jeg fikk aldri takket deg, for at du reddet meg, men jeg er så glad for at du gjorde det. Men..., jeg stopper og snakke. Jeg må snakke med Carter alene. Jeg må få spurt om hvorfor han reddet meg. For det har jeg ennå ikke fått svar på. Og det må jeg. Det er noe han skjuler. Og jeg vil vite det.

__________________________________________________________________________Sorry, for at det tok så lang tid å publisere en ny del, men har helt ærlig , så har jeg mistet inspersjon, så delene jeg legger ut kan være ganske dårlige. Sorry, men jeg skal prøve og oppdatere så ofte som mulig.