Ikke forlat meg

Kapittel 22

Mia

- Alle vet de skal gjøre! Sett i gang! Alle folkene som er her inne begynner å bevege seg. Mange forlater rommet. Og andre flytter seg mot datamaskinene som er her. De skrur dem på og straks de er på begynner de skrive. Jeg går nærmere og ser hva de skriver.

De skriver at folk må begynne å pakke og avslutte oppdragene. Og at sivilbefolkingene i leirer må fraktes til kysten. Hvorfor kysten?

- Hvorfor skal de sendes til kysten? - Fordi at vi må få sivilbefolkning ut av landet, så tar vi opp kampen mot hæren. Vi skal beskytte dem, det er jobben vår. - Greit, jeg skjønner. - Du kan dra med de andre, alle som er under atten blir med sivilbefolkningen. - Hva!? Hvorfor det!? - Fordi at unger ikke skal delta i krig. Dere gjorde det en gang for ett år siden og det er nok. - Men hva med leder som Sofie? - Hun skal forlate landet hun også. Det kommer hun til å få vite. - Hvordan vet du at de har funnet henne? - Vi fikk beskjed om det. - Så hvorfor kom ikke informasjonen om hæren frem da? - Jeg vet ikke, men vi har ikke tid til dette. Du må dra og pakke og komme deg avgårde. - Greit, skal bli. Men jeg vil ikke bare dra, men jeg skal gjøre det. Sier jeg og forlater begyningen mot villi. Hvorfor skal jeg og Sofie sendes vekk? Det er for beskytte oss, jeg skjønner, men alikvel. Vet hva med Sander og Sofie? De er jo sammen. Hva skal de gjøre? Jeg har følse av at dette aldri ender bra.

En time senere...

Sofie

En lege hjelper meg opp av sengen.jeg biter tennene sammen. Vi skal tilbake til Tåkefjellene og sivilbefolkningen skal til kysten. Til sendes ut av landet. Det er nok best. Jeg håper bare at ikke alt for mange sendes vekk. All den hjelpen vi kan få trenger vi.