Ikke forlat meg

Kapittel 17

Ukjent

Jeg skjønner hva jeg skal gjøre. Nå må jeg bare sørge for at alt går som planlagt. Hvis jeg kan få sjefen til å stole på Carter er det meste av oppgaven gjort. For da er det bare å få Sofie drept og legge bevis på Carter. Noe som kommer til å bli enkelt. Og straks Carter og Sofie er ute av bildet er Sander neste offer. Men jeg har ikke helt funnet ut hva jeg skal gjøre med han. Vel, jeg kommer på noe snart.

Vel, jeg har mye info som jeg må skaffe. Hæren trenger all den infoen de kan få for å knuse forfølgelsen.

Og når de har fått infoen og gjøre seg klare til å angripe da er det over. Sivilbefolkningen vil bli spredd og ting vil gå tilbake til sånn det var. Sånn det er ment til å være. Sivilbefolkningen fortjener ikke å leve. Ikke i det hele tatt.

Sofie

Jeg åpner forsktig opp øynene og ser meg forsktig rundt. Hvor er jeg? Hva skjedde? Er jeg dø?

- Sofie, hører du meg? Spør en stemme som virker som om den er langt unna. - Ja, hvor er jeg? Spør jeg.

Stemmen min er rusten og lav. Det føles som om jeg skal bli kvalt når jeg snakker.

- Du er på legevakten i beskyttelsenleiren. En soldat fra hæren fraktet deg hit.

89? Var det han som fikk meg hit? Hvor er han? Jeg må takk han. Hvorfor gjorde han dette? Vent, så nettopp person hæren?

- Sa du nettopp hæren? - Ja, jeg er lei for det Sofie, men opprørsgruppen er hæren. Da vi angrep for ett år siden ble soldater sendt avgårde for trening. - Og flott, mumler jeg.

- Hvordan føler du deg? - Helt utslitt. - Du har en del skader. Men ta det med ro, helsen din er stabil, deg vil nok ta noen uker før du kan stå på beina igjen. - Åhh, Okey, sier jeg litt nedstemt.

- Forresten så har du besøk. - Hvem? - Sander, jeg skal la dere to være i fred.

Jeg hører at en stol blir dratt bort hit og det neste ser jeg Sanders ansikt over meg. Han sender meg ett smil. Jeg smiler tilbake.

- Jeg er så glad for at du er i live. Jeg trodde du var dø. - Det går bra med meg nå, men hvor er 89? Jeg må takk han fordi han reddet meg. - Han snakker med sjefen. - Mener du Leo ? - Ja, Leo snakker med han nå. - Greit, men jeg må snakke med han. - OK, jeg skal si fra, men selvom han reddet deg ville ikke jeg ha stolt på han. - Jeg tror vi kan stole på. - Hvorfor tror du det? - Magefølsen sier det. - Det vil ikke si at den alltid har rett.