Ikke forlat meg

Kapittel 18

Sofie

Etter mye diskusjon med Sander ble vi enig om at 89 skulle komme og besøke meg. Eller Carter som heter, utrolig nok heter han det samme som broren min het. Jeg får en vond klump i magen av å tenke på det. Selvom jeg ikke tenker hele tiden på at jeg ikke har en familie , så tenker jeg på det av og til.

Men nå er jeg nødt til å slappe av. Jeg har en del skader og å tenke gjør faktisk vondt. Utrolig nok. Så jeg kan ikke gjøre en ting uten at det gjør vondt. Litt irriterende, men jeg kan ikke gjøre så mye med det. Jeg får bare bite tenna sammen og ikke tenke på smerten. Selv om det er vanskelig. Men jeg er nødt til å tenke postivt. Jeg er ikke i opp... Jeg mener hærensleir. Jeg er i trygge hender. Og jeg er ikke dø. Det er det mest postive, jeg er ikke dø.

Og når jeg er tilbake på beina, så er timeplanen full. Jeg får kjempe mange oppgaver og ting å gjøre. Det er ikke så mange postive ting med å være leder. Noen ganger har jeg mest lyst til å bare få sparken eller gi seg, men jeg gir aldri opp. Aldri.

Sander

- Carter, ikke gjør henne noe. Forstått? For da er du ferdig, skjønner du det? - Jada, ro deg ned. Jeg vil bare snakke med henne. - Jeg vet, men det betyr ikke at jeg ikke stoler på deg. For det gjør jeg ikke. - Jeg vet det. - Greit, vi får gå, sier jeg og går mot lege-teltet. Carter følger etter. Han smiler faktisk, det ser ekte ut, men jeg vet godt at soldater fra hæren er gode skuspillere. Alt for gode, så jeg skal holde øye med han. Det er sikkert.

Vi går inn i teltet. Vi går bort til Sofie sin seng. Hun sover. Hun er utrolig pen når hun sover. Noen ganger tenker jeg at det er utrolig å ha henne som kjærste, hun er herlig jente. Og så er hun tøff. Ikke noen du skal bølle med. Og hvis du bøller med henne, så ber du om bråk fra meg. Så det er best for Carter at han ikke roter det til. For da skal jeg drepe han. Bokstavlig talt.

- Hun sover, vi får komme tilbake senere, sier jeg og gir tegn til Carter at vi skal gå. Han nikker og går ut, igjen.

Jeg blir igjen. Jeg går bort til sengen til Sofie og setter meg på sengekanten. Hun ser blekk ut, men har en normal rosa farge i kinna. Som alltid. Jeg tar den ene hånden hennes og klemmer den forsktig. Jeg lener meg så frem og kysser henne på pannen.

- Bli fort frisk, sier jeg lavt, før jeg så reiser meg og går ut igjen.