Ikke forlat meg

Kapittel 2

Sofie

Jeg går ut huset. Jeg er kledd i besyttelse uniform og er klar for å dra. Uniformen er svart antrekk og lingner mye på ett spionklær.

Jeg er væpnet og klar til dra. Dessverre. Jeg vil ikke dra, men jeg må. Jeg må innom våpenhuset og hente utstyr. Våpenhuset er der vi har alle skytevåpen, bombebrikker og sånt. Vi opprettet huset for ti måneder siden og vi får alltid inn nye våpen. I tilegg er det legeutsyr der. Som bandasjer, sårarmbånd og andre ting som jeg ikke kommer på hva heter. Sårarmbånd er det vi bruker for å fjerne kuler fra pistoler og sånt. Det er effektive. Og det er noe jeg kan skriv under på. Jeg har brukt sårarmbånd mange ganger. Ikke spør hvor mange, for jeg har mistet tellingen. Jeg kan si det sånn, jeg har vært på en del Besyttelsesoppdrag. Og ikke alle gangene har jeg kommet skadefri unna. Det er helt sikkert.

Jeg går mot våpenhuset. Det er kun en person der når jeg kommer inn, og det er han som registrer hvem som henter hva og sånt. Jeg går bort til den såkalt "disken" og spør ham om hva jeg skal hente. Alle her er registret på liste der det står hva vi skal hente. Mannen bak disken kommer ett maskingevær, ett kule belte, bombebrikker og en skuddvest. Jeg tar det og sender ham ett smil. Jeg går ut og mot plassen hvor vi har fått beskjed om hvor vi skal møte opp. De andre ti jeg skal reise med har ikke kommet. Jeg er første. Det er kun lederen som har kommet.

- Fint, Sofie, bare legg fra utstyret i helikopter. Vi reiser når de andre kommer. - Okey, skal jeg ordne maskingeværet og sånt. - Nei, vi fikser det når vi er fremme. - Greit.

Jeg går ombord på helikopteret og legger utsyret på ett tryggt sted. Før jeg så skal til å gå ut når jeg plutselig går på noen. Det er Sander. Jeg ser han ett smil og han smiler tilbake. Han smiler så pent. Det skal han ha. Jeg er så glad at jeg har ham. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha greid meg uten ham. Jeg ser ham inn i øynene. De kyrsrallblåe øynene hans smiler mot meg. Jeg blir glad. Noe som jeg blir hver gang jeg møter øynene hans. Han får meg alltid i godt humør.

- Hei, hva gjør du her? - Jeg må da få lov til å si hade. Eller får jeg ikke det? - Hva tror du? Jeg smiler til ham. - Jeg vet ikke, kan du gi meg noe som kan svare på det? Sier han med ertene stemme. Jeg himler med øynene. Jeg blir så irritert når han oppfører seg sånn. Ikke irritert som irritert, men irritert sånn at det er umulig å bli sur på personen. Jeg kysser ham på kinnet. - Var det svartet på spørsmålet? - Jeg vet ikke, kanskje? - Du er så irritere noen ganger. Vet du det?

Han trekker meg inntil seg. Han tar hånden sin under haken min og ser meg rett inn i øynene. De blåe øynene lyser mot meg.

- I know, men du elsker meg for det. - Når du oppfører deg sånn er det nesten umulig. Sier jeg og smiler til ham. Han tar leppene sine mot mine og kysser meg. Jeg besvarer kysset. Jeg er så gald at jeg har han. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha greid meg uten ham.

Sander

Jeg kysser Sofie på munnen. Jeg er så glad hun er min og jeg vil helst at hun skal bli her. Med meg, men det går ikke. Jeg er nødt til å la henne dra, uannsett hvor vanskelig det. Jeg må bare prøve å holde ut, men det kommer til å bli vanskelig. Jeg elsker denne jenta virkelig og jeg vil ikke miste henne. Helst vil jeg bare være med henne hele tiden og beskytte henne mot alle som prøver å gjøre henne noe. For hvis noen gjør henne noe vondt, får de bare passe seg. Jeg lar ingen tulle med jenta mi uten å la dem slippe unna. Det kan alle skrive under på. Jeg banker opp folk hvis noen har gjort henne noe vondt. Og da mener jeg at jeg banker dem seriøst. De kommer ikke til å kunne gå på beina på stund etter at jeg er ferdig med dem. Jeg håper det ikke kommer til å se noe i mens hun er bort fra meg. Jeg trekker meg fra leppene og lener på bare pannen min mot hennes, hun gjør det samme. Hun lukker øyne. Jeg gjør det samme. Jeg er veldig glad for er min. Og jeg skal aldri miste henne.

Med ett

Hører jeg stemmer. Jeg åpner øyne og trekker meg fra henne. Hun gjør det samme. Jeg liker henne veldig godt og jeg vil helst bare ha holdt henne inntil meg hele tiden, men jeg må la henne dra. Heldigvis sees vi om ikke lenge, håper jeg.

- Du får vel komme deg avgårde. - Ja, jeg må vel. - Lykke til, jeg kommer til å savne deg. - Jeg kommer til å savne deg også. Men vi ses snart. - Ja, vi gjør det. Du kommer til å grei deg fint.

Jeg sender henne ett smil, før jeg kysser henne på pannen. - Elsker deg, visker jeg øret i hennes. - Elsker deg også.

Vi går ut av helikopter. Det kommet ti andre, jeg kjenner ingen av dem. Navnene på de andre blir ropt opp og en og en går ombord. Sofie er den siste som blir ropt opp. Jeg gir henne en klem før hun går ombord. Jeg ser at lederen for gruppa lukker helikopter døra. Jeg går ett stykke unna og helikopteret begynner. Det avtar raskt. Der dra Sofie. Jenta som jeg nesten ikke greier meg uten, men nå må jeg det. Jeg håper bare alt kommer til å gå bra. Og at jeg snart ser henne igjen.

- Lykke til, sier jeg lavt i det helikopret forsvinner inn i tåken.