Broken Heart

7;

"Nei."

Alle vender blikket mot meg. Jeg rakk ikke tenke før ordene forlot leppene mine, de var rent instinktivt. Og de skjønner like lite som jeg gjør. 

Det føles ut som om tiden har stoppet opp. De forventer svar. Svar jeg ikke har. Stillheten er pinende. Den smerter oss alle sammen, kanskje pappa mest av alle. 

Ingen vet hva de skal si. Stillheten ligger og kveler oss. Ingen tørr å åpne munnen. Redde for å si noe feil, eller si noe de ikke mener. Si noe i det hele tatt. Ingen tør å bryte denne stillheten. Ta konsekvensene som følger etter. Det er noe ingen vil, men noe alle vet må skje. Noen må si noe før eller siden. Det kan ikke være stille for alltid.

Vanligvis ville jeg være den som hadde åpnet munnen min til nå, men jeg har sagt for mye jeg ikke skulle i dag. Alt jeg har sagt idag har blitt feil. Alt sammen. Ikke noe blir riktig.

Jeg skulle ønske mer enn noe annet at dette bare var en vanlig kveld. Pappa og meg foran tv'en i joggebukse og hettegenser. En pizza plassert foran oss. Glass fylt med brus. Smuler over alt. Tv'en skrudd på det dårligste programmet på tv'en. Og oss. Oss som roper irritert til tv'en som om noe skal endre seg.

En sånn kveld vil jeg ha. Ikke en som dette. Det lille forholdet vi har brukt et tiår på å bygge overlever ikke dette. Vi kommer ikke til å snakke sammen etter dette. Vi kommer ikke engang til å se på hverandre etter dette. Vi kommer sikkert ikke til å være i samme rom engang etter dette. Jeg har mistet faren min. Bare fordi Eleanor måtte blande seg inn i bildet. 

Hvorfor måtte han i det heletatt søke etter en annen person? Var ikke mamma nok? Var ikke jeg nok? Hvordan kunne jeg ha tillit til at dette var det som var best for han, og han ville gjøre det som er best for seg selv. Det er åpenbart at dette ikke er det.

Hvordan kunne Eleanor i det heletatt forelske seg i han. Han er dårlig til å lage mat, han er fjern, han er rotete, sta, men han er verdens beste far, og han er ansvarsfull, omsorgsfull, ydmyk, kjærlig og masse mer. Det er ikke rart hun forelsket seg i han. Og pappa, mer enn noen fortjener det, men bare ikke med Eleanor. 

Hvorfor må det være akkurat henne av alle? Kunne hun ikke forelsket seg i en fyr på mer sin egen alder. Kanskje noen med barn som hun ikke har en tilknytning til fra før av? Det føles urettferdig, både at hun er her, men også at pappa tar slike avgjørelser uten å snakke med meg. 

Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt, men det har bare vært oss to. Pappa og meg. Meg og pappa. Nå blir det plutselig pappa, meg og Eleanor. En person jeg ikke kjenner skal gifte seg med han. En person jeg ikke kjenner skal bli en del av familien. Hun skal flytte inn og kommer til å andre alt!

Hjertet hamrer i ørene mine. Luft. Jeg må ha luft. Jeg må ut. Vekk fra alt dette. Hvor som helst bare ikke her. Ikke i dette huset. Ikke med disse folkene. Alt annet enn her.

-

-

-

Skal ha mye mer sånne slutter. Bare gled dere folkens!

Noen som føler med Violet?
Jeg gjør hvertfall.

Det vil være ganske hektisk de kommende ukene, så jeg vil ikke ha muligheten til å publisere kapitler så jevnlig som jeg har gjort til nå. Så det vil kanskje bli publisert 2 kapitler i uken istedenfor.

Kisses