Broken Heart

14;

Pappa plasserer en kopp med nybrygget, varm te på nattbordet mitt. Øynene hans er blanke. Det oser beskyrming fra han, og jeg kan ikke klandre han selv om det er unødvendig. Mamma gikk i lang tid uten at vi viste at hun var syk. Ingen av oss la merke til symptomene. Ikke før hun lå livløs i sykehussengen.

"Hvordan føler du deg jenta mi?" Hånden hans hviler på kinnet mitt.

Hodet verker fortsatt, og kroppen er fortsatt utslitt etter hendelsen. De to fridagene jeg fikk fra skolen har hjulpet meg med å hente meg inn igjen, men det var en stor påkjenning på kroppen min. 

Jeg smiler betryggende til han. "Det går bra pappa, jeg må bare hvile litt, det er alt." Øynene hans forteller meg at han tviler på det. 

Han virker litt nølende, og det virker til at han prøver å formulere noen ord. Blikket hans falmer. "Du tror ikke vi skulle ha dratt til legen?" Øynene hans møter mine igjen, fylt med smerte. En smerte jeg er så alt for kjent med. "Bare for å sikre oss at alt er bra."

Han trenger ikke si det for at jeg skal forstå at han er redd for at det samme som skjedde mamma skal skje meg. Jeg kan ikke klandre han for det heller. Det har vært oss to så alt for lenge, og det som skjedde med mamma var utfordrende for oss begge. En familie er meningen å være fullstendig. Da mamma forlot oss har det vært et hulrom som har vært lengtet etter å fylle. 

Et sukk forlater leppene mine. "Pappa," øynene hans er blanke. "jeg lover, det er ikke noe galt med meg. Du kan ikke klandre meg for at jeg syns den siste uka har vært overveldende." Sinnet mitt har bare vært et stort kaos, ingenting har gitt mening. "Og jeg fortalte jo at helsesøsteren sa alt jeg trenger er hvile, og det har jeg fått masse av nå."

Han nikker, men det virker ikke til at han er helt overbevist. Hjertet mitt verker av at han må gå rundt med denne frykten. "Jeg lover, jeg føler meg allerede mye bedre." Et smil former på leppene mine kun for han. "Bare dra på jobb, jeg klarer meg helt fint her. Dessuten kommer Noah etter skolen, så blir jeg ikke alene." 

Et sukk forlater leppene hans før han nikker. Jeg er usikker om det er mest for seg selv eller meg. Han reiser seg motvillig fra senga mi. "Ring hvis det er noe da jenta mi." Han smiler et halvsmil, men gnisten som vanligvis er der når han smiler er borte. Han liker virkelig ikke dette, men han kan ikke projisere alle fryktene sine over på meg. Hjertet mitt verker for han, for jeg skjønner så alt for godt hvilken frykt han sitter med. Men det går bra med meg. Det beste for han er om han kommer seg ut av dette huset, og får gjort noe annet. Kanskje han får tankene over på noe annet. 

Han lukker døren etter seg og lar meg bli igjen alene på rommet. Et lettet sukk forlater leppene mine. Dette er først gang på 24 timer pappa har latt meg være alene som jeg vet at han ikke kommer inn igjen om 30 minutter og sjekker om jeg er i live.

Jeg forsøker å være forståelsesfull for at det er en vanskelig situasjon for han, men han må også forstå at dette er noe han har brakt på meg. Det er ikke døden som er kommet for å hente meg tvert imot. Dersom han ikke hadde utsatt meg for alt han har gjort den siste uken hadde vi ikke væt her. 

Det er deilig å endelig få litt pusterom. Selv om natta fikk jeg ikke være alene. Pappa har tilbrakt de siste nettene på gulvet mitt, på en skrøpelig luftmadrass i tilfelle det skulle skje noe med meg iløpet av natta.

At han ikke henger over skulderen min er deilig. Endelig kan jeg gjøre litt annet enn å ligge i sengen å stirre opp i taket. Den eneste grunnen til at jeg fikk gå ut av sengen var hvis jeg måtte på do. Er man syk skal man ligge i sengen hadde pappa. Selvfølgelig hadde jeg protestert og sagt jeg ikke var syk, men det hjalp lite. Når pappa har bestemt seg for noe har han bestemt seg.

Telefonen min plinger fra nattbordet. Jeg strekker meg etter den og låser meg inn.

1 melding fra pappa.

Eleanor kommer innom en tur etter
hun er ferdig på jobben idag, og
sjekker på deg.
levert 09.36

Jeg trenger ikke barnepass.
levert 09.37

Jeg slenger fra meg telefonen min på sengen. Hvorfor må hun blandes inn i alt som skjer? Er det ikke hennes grunn at jeg er lenket til denne sengen i utgangspunktet? Jeg forstår ikke hva godt det kan komme av at hun kommer hit for å se til meg. 

Disse dagen som jeg har fri så på jeg som fri fra henne. Det har vært befriende, og for første gang på en uke føles det ut som om jeg endelig får puste. 

-

-

-

Kisses